The Dexateens

The Dexateens

CD (2004) - Estrus

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Rodeopunk

Garagepunk som kanskje ikke klarer å holde seg på veien hele tida, men det blir desto morsommere å henge på.

Av Jonas Prangerød

Del på Facebook11.02.2004

Estrus har gitt ut mye grøtete garagepunk de siste åra. Mye av det har vært morsomt. Enda morsommere er det når de gir ut band som er noe litt på siden av det man forventer. The Dexateens er et slikt band. De passer fint inn i labelens stall, men drar med seg en dose sørstatsrock inn i garasjen. Dette blir en fordomsfri, befriende og herlig rock'n'roll-blanding.

Her lukter det stekt flesk, snus og svette mellom riffa. Elliott McPherson og John Smith skråler som to desillusjonerte rednecks mens de forsøker å gi gitarene sine en real omgang. Låtene rister og hopper som rodeodyr, så det er bare å holde seg fast.

Alt låtmaterialet er nok ikke like sterkt, men The Dexateens framstår som ei skikkelig sjarmbombe. De klarer å få gamle klisjeer til å høres friske og livlige. Countrypunkern Cardboard Hearts tenner lunta, før det smeller i kruttsterke Elrod og ekploderer i Cherry. I låter som Shelter skrur de sørstatsjarmen på for fullt, mens andre låter har klarere garagerock-referanser.

I Air We Breathe trekker de lytteren inn i den rolige psykedeliaen, noe som er et passende avbrekk i vilskapen fra resten av skiva. Dette fungerer nemlig som passende oppladning til skivas siste halvdel. Her våkner nemlig villdyret igjen, før det hele roes ned med bluesrockeren The Closer og et gjenhør med Air We Breathe.

Skurrende herlig og løssluppen rock har alltid tiltalt meg. Derfor treffer The Dexateens meg i hjertet, når de er som best. Debutskiva er uhøytidelig og blodig alvor på en gang. Den vokser under lytting og du kan riskikere å høre på deg et kledelig glis.

Groovissimo

Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er

Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.

Tidligere: