cover

A Dream I Used to Dream

Opsvik & Jennings

CD (2008) - Loyal Label / Musikklosen

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Elektronisk

Stiler:
Eksperimentell / Instrumental / Elektropop / Kammerpop

Spor:
A dream I used to remember
Canada
Swimming back into the picture
Anchor lane parade
Windswept
Steam and bells
Sleepy rush
The good eye
September and Starry-eyed
Sunroad

Referanser:
Alog
Kim Hiorthøy

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Popmusikk som utfordrer

Opsvik & Jennings siste album er en sjarmerende affære, i grenselandet mellom det elektroniske og akustiske.

Eivind Opsvik. En musiker som jeg hadde hørt om, men ikke hørt noe av før det dumpet ned to plater i postkassen fra groove-hovedkvarteret i hovedstaden. Den ene var en laber og unødvendig jazzfreakcoverplate av Black Sabbath-låter, mens den andre var Opsvik og Jennings nyeste plate A Dream I Used to Dream, og det er den jeg skal ta for meg her. Dette nye albumet er verken labert eller unødvendig – det er snarere et imponerende, lekent og originalt stykke popmusikk.

Opsvik & Jennings er i en duo bestående av de to musikerne Eivind Opsvik og amerikaneren Aaron Jennings. Begge tilhører jazz- og improvmiljøet i New York, og det er har sin base. De to spiller i utgangspunktet kontrabass og gitar – men i denne konstellasjonen spiller de alle mulige slags ting. Trøorgel er en viktig ingrediens, laptopen likeså. Banjoen, cembaloet og kammerkoret Nova stikker også innom og spriter opp lydbildet. Jennings har i et intervju at musikken deres har utviklet seg fra å være fullstendig improvisert på de første platene, til å bli relativt komponerte på A Dream I Used to Dream. Dette kan være med å forklare sjarmen og kvaliteten til denne utgivelsen fordi den, i mine ører, greier å føre sammen de positive trekkene ved improvisert musikk (blant annet lekenhet og åpenhet) med kvaliteter fra sedvanlig populærmusikk.

Flere ganger i de siste ukene har jeg forsøkt å rasjonalisere hvorfor jeg liker denne plata så godt. På papiret har den nye som taler i sin disfavør. Den er, bokstavelig talt, et lappeteppe av lyder, innfall og instrumenter, og ved første lytt virket plata rotete og anmasende. Men etter hvert åpner den seg, nye detaljer åpenbarer seg ved hver eneste gjennomlytting. Det som først virket kaotisk viser seg etterhvert som det mest logiske man kan tenke seg. På andrelåta, Canada kan jeg faktisk nå (etter et par uker) identifisere en slags vers/refreng-struktur, selv om vokalen mangler. Mye av arrangementene og innpakkinga på denne plata er pussig og spesiell (dog sjarmerende), men bak all staffasjen finnes det nydelige melodier og hooks. Noen ganger naivt og enkelt, andre ganger komplekst og progressivt, gjerne lagvis bygget opp.

Instrumentariet er som nevnt rikt, og ikke minst stadig skiftende. Selv om laptopen nok har vært en viktig del i skapelsesprosessen er resultatet veldig organisk. De ulike instrumentene har sine tydelige plasser i lydbildet, det være seg kor, blåserrekke eller banjo. Kollasj kan nok være et godt adjektiv for å beskrive lydbildet, og kan gjerne eksemplifiseres med låta Sleepy Rush. Et hektisk groove dominert av Opsviks vandrende kontrabass, sammen med en stor flora av elektroniske genererte lyder utgjør rytmeseksjonen, mens kammerkoret Nova utgjør melodiføreren som fases inn og ut av lydbildet. De melodiske brokkene som koret synger er relativt korte, men veldig myke og utgjør derfor et herlig motstykke til Opsviks kjør i bassen. Slik fortsetter det albummet gjennom, med pussige sammensetninger og overraskende idéer. På et eller anna merkverdig vis funker det imidlertid likevel.

Det er vanskelig å kategorisere denne utgivelsen. På mange måter er den et barn av improvisasjonsmusikken med sinne bisarre innfall (spesielt melodiøst) og lekne tilnærming. Samtidig har den også en god fot plantet i den elektroniske tradisjonen. Jeg kommer til å tenke både på Kim Hiorthøy og Alog underveis i lyttingen, selv om Opsvik & Jennings verken er så naiv som Hiorthøy eller så eventyrlige og utforskende som Alog.

Nei, mest av alt er dette ei popskive med fantastisk skrudde og originale arrangementer, samtidig som den gode melodi er ivaretatt hele veien. Herlig!

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Diverse artister - 20 Years of Dischord

(Dischord)

En obligatorisk samler fra DisChord. Denne triple boksen er en gjennomført, delikat og historisk dokumentasjon.

Flere:

Pinetop Seven - The Night's Bloom
Gluecifer - Basement Apes