cover

Dangerously In Love

Beyoncé Knowles

CD (2003) - Columbia / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Soul / R'n'B

Spor:
Crazy In Love
Naughty Girl
Baby Boy
Hip Hop Star
Be With You
Me, Myself And I
Yes
Signs
Speechless
That's How You Like It
The Closer I Get To You
Dangerously In Love 2
Beyoncé Interlude
Gift From Virgo
Work It Out
Bonnie & Clyde '03

Referanser:
Babyface
Toni Braxton
Boyz II Men
TLC

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Sjokosnupsedeisi, som forventet...

Vil dere komme til partyet mitt? Ja, det kommer flere, altså, men jeg skal underholde selv.

Så var det her; et av de mest etterlengtede, men også et av de minst overraskende albumene for 2003. Siden Destiny's Child ga ut The Writings On The Wall i 1999, har det liksom ligget i kortene at Beyoncé Knowles skulle frigjøre de ubestridelige frontfigur-talentene sine i en egen setting. Knowles har selv forsøkt å legge en demper på myten om at det er hun alene som ER Destiny's Child, og at de øvrige to er som kulisser å regne. Bildet på baksiden av innercoveret av denne skiva er vel ikke det største sjakktrekket dersom målet er å knekke den slags prat: Det viser frk. Knowles poserende i tre livate posisjoner ved siden av hverandre - litt som om hun faktisk er treenigheten i seg selv. Ikke nødvendigvis et smart signal, det ovenstående tatt i betraktning. Men humor er det.

Med Dangerously In Love beveger Beyoncé seg noe overraskende inn i et litt roligere farvann enn Destiny's Child-utgivelsene The Writings On The Wall og Survivor (2001). Hun virker i det hele tatt ikke like hysterisk etter å sprenge grenser som i sin vante trio-sammenheng. Det er for eksempel færre "futuristiske" programmeringer i arrangementene, og dessuten langt færre vokale ornamenteringer ut i det eksessive. For min del er det bra. Det betyr at jeg klarer å høre på verket sofabasert, i ro og behag, og uten å få det pustebesværet jeg får av Destiny's Child og deres tidvis maniske party-hardy-variant av Girl Power-manifestet.

På en annen side gir Beyoncé samtidig slipp på spenningselementet og muligheten for å falle inn under kategorien "original". Joda, Crazy In Love holder de fleste elementene man kan forvente av en førstesingel: Den har energi, driv, en flott rytmisk, nesten perkussiv vokal og små fikse detaljer i arrangementet. Hør for eksempel den snasne cymbal-sildringa under versene (ved 0:30, 1:08, osv.). Med Naughty Girl og Baby Boy spiller hun som forventet videre på det "uskikkelige" imaget fra DC-låter som Nasty Girl og Sexy Daddy. Greie låter som leverer i det øvre temporegisteret, men samtidig ikke mer spennende enn at det blir... nettopp; som forventet. Hip Hop Stars inkludering av Big Boi og Sleepy Brown gir på sin side låta en umiskjennelig Oukast-vibb, noe som dessverre understreker låtas monotone og idéfattige arrangement. Ikke den beste måten å konkludere albumets mest MTV-orienterte avdeling med, men jøss, dem kan gjøre mye med en lettkledd video om dagen.

Når vi teller spor fem og låta Be With You, glir skiva over i et mer downbeat og tradisjonelt R'n'B-spor. Balladene flyter ut mellom inspirasjonslinjer fra 70-talls soul, og sen 80-, tidlig 90-talls R'n'B som lukter fløtepus, Babyface og Waiting To Exhale lang vei. I en alder av knappe 22 år må jeg virkelig gi Beyoncé at hun leverer upåklagelig stilsikker, disiplinert og melodisk fokusert vokal mellom komp og duse backingharmonier. Følelsen av innlevelse og tilstedeværelse klarer imidlertid ikke å forhindre at låtene etter hvert slår hverandre noe i hjel, og at konsentrasjonen og entusiasmen ramler av drøyt halvveis i løpet. Jepp, Beyoncé har gått i den samme fella som så alt for mange andre artister innen samme genre: Plata teller 16 spor, 70 minutter, og her finnes det ingenlunde nok variasjon og spenn til å forsvare en slik overflod av materiale.

Et annet uheldig moment er valget av gjesteartister. Sjelden har jeg opplevd at et eksternt stjernegalleri har gitt så lite drahjelp som på denne skiva. Den gamle ringreven Luther Vandross kommer best ut i duetten The Closer I Get To You, men det er mest fordi han leverer på rutine og at han ikke helt er den typen artist man har særlige forventninger til. Sean Paul (Baby Boy) og Jay-Z (strødd ut igjennom) derimot. Pffff. Hva kan jeg si? Man skal vel være temmelig blå i blikket for å tro at to av rappens mest monotone, uspennende og registerløse artister skal bidra til å høyne kvaliteten. Den allestedsnærværende Missy Elliott pleier på sin side å ha litt mer spenstig håndarbeid i sine gjesteopptredener. Men nei, ikke i Beyoncés tilfelle. Signs er et venstre lillefingersbidrag, befridd for karakteristiske trekk som spretne electronica-programmeringer og brudne arrangementer. Resultatet blir at det er Beyoncé selv, samt hennes stødige studioanker Rich Harrison, som trekker denne skiva inn til en karakter midt på treet.

Med en så knallhard forankring i R'n'B og soul ender Dangerously In Love nesten opp som en trad.arr.-skive (ikke så uriktig heller, med henblikk på alle soul- og funk-numrene disse låtene oppgir å ha lånt fra). Redningen er at Beyoncé har denne tradisjonen så klart i blodomløpet, og at hun klarer å omsette det i rutinerte og troverdige vokalløp. Høydepunkter: Crazy In Love, Be With You (som bærer noen mistenkelige likheter med Adina Howards Freak Like Me i versene) og Dangerously In Love. Det at fjorårets hit, Work It Out, fremdeles er et av albumets friskeste innspill, skulle vel for øvrig fortelle litt om den manglende spensten i denne skiva.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Madder Mortem - Desiderata

(Peaceville)

Nordmennene fortsetter å bevege seg fremover i sin unike og høyst originale retning. Til glede for noen, og stor frustrasjon for andre.

Flere:

Flying Lotus - Cosmogramma
The Chemical Brothers - Push the Button