cover

Presents Jackie Cane

Hooverphonic

CD (2002) - Columbia / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Trip hop / Elektronisk

Spor:
Sometimes
One
Human Interest
Nirvana Blue
The World Is Mine
Jackie's Delirium
Sad Song
Day After Day
Shampoo
Others Delight
Opium
The Last Supper
The Kiss

Referanser:
Goldfrapp
Sneaker Pimps
Mazzy Star
Olive

Vis flere data

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Konsept

Belgiske Hooverphonic leverer historien om den tragiske sangerinnen Jackie Cane på et konsept av et album.

Jeg har ikke vært innom belgisk musikk siden dEus nådde ut over beneluxområdet med sitt skrangleorkester på midten av 90-tallet (Vaya Con Dios var aldri min greie). Derfor må jeg ærlig innrømme at Hooverphonic ikke har gjort særlig inntrykk på meg før deres nyeste skive, Jackie Cane, ble dyttet min vei. Selv om de ikke har greid å inspirere til ytterligere dykk i den belgiske poparven, så er dette albumet tidvis en hyggelig affære.

Det var få land som gikk utenom triphop-bølgen som skvulpet ut fra Bristols slavehavn og over store deler av Europa på tidlig 90-tall. Mens vi her på berget fikk etterreaksjoner i form av Folk & Røvere, ble Hooverphonic Belgias svar på Massive Attack. Debutalbumet A New Stereophonic Sound Spectacular (1996) var et heller uorginalt oppkok av det beste fra Storbritannia, så det er godt å høre at ytterligere seks år på baken har gitt Hooverphonic mot til å gå sine egne veier og oppsøke egne, europeiske, musikktradisjoner.

Jackie Cane er noe så uhipt som et konseptalbum (konse'pt, et, lat. begrep, idè; plan, utkast, kladd: fra Kunnskapsforlagets fremmedordbok) - men før du trekker dine forutinntatte slutninger i retning av Roger Waters’ Radio K.A.O.S. eller andre langslungne Pink Floyd-eskapader skal det sies at Hooverphonic gjør dette med en viss stil. Jackie Cane forteller historien om popsangeren Cane og hennes kamp med stjernestatus og familieforhold. Det skal sies at det er fullt mulig å nyte deler av skiva uten å konse på bakgrunnshistorien og den narrative linjen som kveiler seg gjennom albumet. Dette er først og fremst et popalbum med enkeltstående låter i kjent popformat.

Jeg har brukt lang tid på å komme meg innpå Hooverphonic og Jackie Cane. Dette er ikke et popalbum som sitter etter første gjennomhøring. Til det er arrangementene for sammensatte og til tider for svulstige til å skjære igjennom og sette seg i hjernebarken. Det er likevel mulig å gjenkjenne dette som et svært gjennomarbeidet og velprodusert album, som leverer flere flott popperler etter hvert. Åpningen er noe overdådig med orkester og fullstappet blåserekke på Sometimes, men Geike Arnaert leverer sterk og særegen vokal som løfter låta fra blødmefella. Hooverphonic balanserer på slakk line gjennom hele albumet, og holder seg tidvis på beina takket være sterk vokal og fengende refreng. Når de tryner er de på grunn av for sterkt fokus på å formidle konseptet bak musikken.

Første smak på Alex Calliers styrke som låtskriver dukker opp på den dramatiske Human Interest. Strykerne jobber i bakgrunnen, mens programmerte rytmer og vokalen arbeider samstemt lenger frem i lydbildet, hvilket gjør helheten til en underlig miks av nytt og gammelt. Albumets sterkeste låt er den fengende The World Is Mine hvor Arnaert gjør sin beste innsats på en låt som kombinerer poppens umiddelbarhet med musikalens lekenhet og narrative driv. Det er på denne låta at Hooverphonics lydbilde fungerer best med fullt orkester og en produksjon som roper etter store parkettbelagte rom à la erverdige Store Studio eller liknende.

Hooverphonic gjør plass til mer eksperimentelle låter som den halvinstrumentale Jackie’s Delirium, hvor østlig påvirkning gjør seg gjeldende. Dette er ikke de mest inspirerende øyeblikkene på albumet, og sammen med låter som i større grad låner av musikaltradisjonen (som på den mistrøstige Day After Day) er dette elementer som reduserer helhetsinntrykket. Dessverre dominerer disse svake låtene den avsluttende delen av albumet hvor Jackie Canes dramatiske historie formidles gjennom låter som Opium og The Last Supper.

Det er forståelige grunner til at konseptalbumene ikke alltid er vellykket, og aldri slår skikkelig igjennom som rådende trend. Som hos mange andre artister som har prøvd seg på likende prosjekter kommer historien og musikken i veien for hverandre og slår hverandre i hjel underveis. Innledningsvis makter Hooverphonic å balansere mellom pur pop og historieformidling, men i det Jackie Canes historie tar mer dramatiske vendinger makter ikke Hooverphonic å opprettholde balansen og faller for eget grep. Jackie Cane går rett i bakken midtveis.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Sufjan Stevens - Seven Swans

(Rough Trade)

Sufjan Stevens forlater ikke Michigan riktig ennå - men tar seg tid til litt fugletitting.

Flere:

Wavves - Wavvves
Le Corbeau - Moth on the Headlight