cover

The Young Machines

Her Space Holiday

CD (2003) - Mush

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Indiepop / Elektronika / Drømmepop

Spor:
The Young Machines
Something to Do With My Hands
Tech Romance
Sleepy California
Japanese Gum
Meet the Pressure
My Girlfriend's Boyfriend
The Luxury of Loneliness
Girl Problem
From South Carolina

Referanser:
The Postal Service
Dashboard Confessional
Four Tet
Sufjan Stevens

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Orkestermusikk

Mark Bianchi går ikke bare rundt med hjertet på skjorteermet, men kutter det gjerne opp i tusen småbiter og og kaster det ut til alle som vil lytte.

Her Space Holiday er et énmanns, elektronisk indiepop-orkester.

Den éne mannen er Marc Bianchi, en tidligere hardcore-gitarist som gjør en slags singer/songwriter-greie der han bytter ut kassegitaren og folk/country-inspirasjonene med en sampler og forkjærlighet for orkestere og kule beats.

Det han har til felles med for eksempel Conor Oberst i Bright Eyes, som han har gitt ut en splitsingel med, er de ekstremt personlige tekstene. Mark Bianchi går ikke bare rundt med hjertet på skjorteermet, men kutter det gjerne opp i tusen småbiter og og kaster det ut til alle som vil lytte.

"The young machines" er det fjerde albumet til Her Space Holiday, og det mest lystige hittil. Men med tanke på tidligere platetitler som "Home is where you hang yourself" skal det egentlig ikke så mye til.

Det er ikke uten grunn at jeg bruker ordet orkester om Her Space Holiday.

For å si det kort, består musikken av veldig catchy beats som bygger seg opp og blir kulere og kulere i løpet av låta, Marc Bianchis ofte hviskende og intime stemme og massevis av samplede strykere, blåsere og andre klassiske instrumenter som man som regel ikke forbinder med elektronisk musikk. Og det uten at det noen gang blir kjedelig og pompøst. Bare fint. I tillegg er det selvfølgelig krydret med litt synther, diverse artige lyder her og der og gitarklimpring som gjør at jeg ofte ser for meg Death Cab for Cuties Ben Gibbard på sitt mest gyngende.

Man kan ikke unngå å legge merke til tekstene.

En kompis av meg ble litt flau av å høre på klagingen og bekjennelsene til Mark Bianchi. Det blir ikke jeg, men jeg må innrømme at hadde han dratt det litt lenger, ville det nok ikke funket for meg heller. Heldigvis så tramper han aldri over den fine linjen mellom det interessante, ærlige og personlige og det vi kan kalle Limp Bizkit-aktig fjortissyting. Jeg synes faktisk at en del av tekstene er ganske fine å lytte til. De forteller historier med litt optimisme, mye selvinnsikt og til tider en ganske deilig, kald og småbitter humor.

"Suck on my fingertips until you kill all my prints
so your boyfriend has no clue
of how much i've been touching you"


Flesteparten av låtene handler selvfølgelig om jenter. Det er jo tross alt pop. Men Mark Bianchi tar også for seg ting i livet som han tydeligvis sliter med, som rusmisbruk, kjipe anmeldere som klager på vokalen ("Like that kid who asked me if I knew I couldn't sing/That's like asking a blind man if he knows that he can't see"), tekstene og hans nylig avdøde bestemor, som albumet er dedisert til.

Låtene holder seg stort sett rimelig bra drømmende og fine gjennom hele skiva, selv om en del av sporene er litt vel like hverandre. For hver sang som tar steget bak i anonymiteten, så er det en som tar fem steg fram og koser seg i sollyset slik ekte popperler skal gjøre.

Jeg tror at om ting fortsetter å gå oppover for Marc Bianchi og Her Space Holiday, kommer vi nok til å få et enda litt lystigere og finere album neste gang, uten at det blir tankeløs lalala-pop. For man blir jo ikke kvitt problemer så lett.

I hvert fall ikke når man ikke vil det helt selv.

"I've got a girl problem
I've got a drug problem
and I don't want to solve them
they sit right where i want them
they kill my memory
they wrote this melody
and if I take enough
I won't miss you so much"

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 7/10

pstereo logo

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


This Is Music Inc. - Krasnapolis

(Black Label)

Retrofuturistisk antihelt med et knippe moderne klassikere innen norsk undergrunnspop.

Flere:

Jon Faukstad & Per Sæmund Bjørkum - Konsert På Kleppe
High Llamas - Beet, Maize & Corn