cover

Stay Close

Death Vessel

CD (2005) - North East Indie

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Alternativ / Americana / Bluegrass / Folk

Spor:
Mean Streak
Later In Life Lift
Blowing Cave
Break the Empress Crown
Nothing Left to Bury
Mandan Dink
Tidy Nervous Breakdown
Snow Don't Fall
Deep In the Horchata
White Mole

Referanser:
The Court and Spark
Hem
The Handsome Family
String Builder
Freakwater
The Trachtenburg Family Slideshow Players
Ed's Redeeming Qualities

Vis flere data

Se også:
Nothing is Precious Enough for Us - Death Vessel (2008)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Redneck evenukk

Joel Thibodeau tar begrepet high & lonesome sound til nye høyder med sin stemme.

Det mest bemerkelsesverdige med Death Vessel er utvilsomt vokalen til Joel Thibodeau.

Hans klare og høye sopran har nemlig meget kvinnelige trekk, ulik det meste jeg har hørt komme fra en voksen mann. Om musikken til Death Vessel har enkelte røtter både langt tilbake i tid og høyt oppi liom, så bidrar hans røst til å befeste bandet til en tid og tradisjon der strengband møttes på den lokale kneipa, brennevinet satt løst og tæringsbefengte innavlsgutter grep mikrofonen i nattens godvilje. Thibodeaus stemme er gjenklangen fra en grend i Appalachene der unggutter danser barføtt rundt på lokalet og mimer etter gamlekara, og et sted i søla sitter en pjokk med en særegenskap som ikke... vel, er helt i tråd med normen når det kommer til ordinære familiebånd. En slik type er Joel Thibodeau. En mann med kvinnestemme.

Om ikke fullt så bemerkelsesverdig, Death Vessel spiller en lett blandingsform av moderne og tradisjonell folkemusikk.

Nevnte Thibodeau har bakgrunn fra bluegrass-bandet String Builder, og selv om disse elementene er å høre også i Death Vessel (særlig på Mandan Dink), så bryter de med den formelbaserte tradisjonsmusikken til fordel for en mer udefinerbar bastardgenre av snål indiepop og luftig folkemusikk. Med på laget har Thibodeau med seg folk fra band som The Figgs, Purple Ivy Shadows og Espers, som besørger en folkelig stil platen gjennom, enten de heller mot de amerikanske fjellsidene eller ved hjelp av Thibodeaus klokkeklare stemme og originale intonasjon hinter mot mer østlige referanser. Uansett stripper Death Vessel uttrykket sitt for unødig vedheng, og står igjen med barberte simple toner som både låter autentisk og virker forfriskende.

Bandet omtaler seg selv, ganske treffende, som: "at times haunting, at times playful, like the child-ghost of a mountain trail, humming and skipping along and leaving all passers-by to do the same." Joda, det er en barbeint slentrian over disse låtene, tekstene er passe løsskrudde og stemningen i det hele tatt jovial. Versjonen av Townes Van Zandts Snow Don't Fall tilhører platens mer alvorlige side, som sammen med spøkelsestwangen Blowing Cave, high & lonesome-dansen Break the Empress Crown og tunge Deep in the Horchata står igjen som de mest seiglivede sporene.

Litt tilbakestående sjarmerende er Stay Close et hyggelig bekjentskap fra dette østkyst-bandet, dog uten de helt store øyeblikkene. Men den stemmen, den er noe for seg selv.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Pat Jordache - Future Songs

(Constellation)

Ikke særlig vakkert – men desto kulere noise-pop fra Montreal.

Flere:

Kid Loco - Kill Your Darlings
Drive-By Truckers - Brighter Than Creation's Dark