cover

North Story

Misha Alperin

CD (1996) - ECM

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Stiler:
Samtidsmusikk / Balkan

Spor:
Morning
Psalm no. 1
Ironical Evening
Alone
Afternoon
Psalm no. 2
North Story
Etude
Kristi-Blodsdråper (Fucsia)

Referanser:
Jan Garbarek
Keith Jarrett

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Uinspirert minimalisme

Melankolsk, langsomt, minimalistisk. Stor kunst eller ganske enkelt kjedelig?

Misha Alperin er en pianist det nesten alltid er en fryd å møte, på konsert og på plate. Nesten alltid. For denne platen når rett og slett ikke opp til det nivået Alperin kan ligge på. Sammenlignet med Wave of Sorrow (1993) faller North Story gjennom. Ikke slik å forstå at dette er dårlig. Det er velspilt lyrisk jazz i trygt ECM-landskap: Melankolsk, langsomt, minimalistisk og velprodusert. Men det mangler noe vesentlig: Nerve.

Alperins musikk er et møte mellom forskjellige tradisjoner: europeisk jazz (stikkord: Jan Garbarek), øst-europeisk folkemusikk og samtidig kunstmusikk. På North Story merkes alle disse inspirasjonskildene. Men denne gangen har den europeiske jazzen (i ECM-tapning) fått overtaket. På godt og vondt. Dette er rett og slett for velspilt og velprodusert. Jeg tar meg i å spørre: Hva vil denne musikken? Ligger det noe i bunnen? Jeg er usikker. Wave of Sorrow var sjeldent ekspressiv: Musikken var ektefølt, aldri falsk eller overfladisk. Men denne gangen er det som om musikken forsøker å skape inntrykk: Den vil gjerne virke dyp, vil virke melankolsk, vil skape rom for ettertanke. I likhet med mye annen jazz fra ECM er North Story minimalistisk i uttrykket: Det er store rom, store flater, få toner. På andre plater har et slikt uttrykk fungert fantastisk: Jeg får følelsen av at musikken sier noe vesentlig nettopp ved å tie. Den viser til noe utover seg selv ved å ikke si alt. Ved å si akkurat passe mye. Men slik musikk kan også være fryktelig kjedelig. Det kan falle gjennom. Det kan være platt. Denne platen oppfatter jeg som nettopp det: Platt.

Likevel er det for sterkt å si at platen er mislykket. Det er melodisk, ofte vakkert, i enkelte partier sterkt. Særlig Ironical Evening og Alone er gode. Generelt er Alperin best når han kjører showet selv. Da kommer hans sterke sider frem: Klarheten i anslaget, lekenheten, den rytmiske kompleksiteten. Det er i samspillet det svikter. Alperin og hans mangeårige samarbeidspartner Arkady Shikloper (fransk horn), uttrykker noe vesentlig, sammen og hver for seg. Men det virker som om Tore Brunborg (sax) kjeder seg når han spiller. Terje Gewelt (bass) og Jon Christensen (trommer) gjør det de skal, ingenting mer. Dermed blir resultatet en uinspirert plate.

Misha Alperin er best på egenhånd.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Vidar Sandbeck - En fergemanns vise

(Normann)

En av de viktigste populærmusikkhistoriske arkivutgivelser på lang tid.

Flere:

My Dying Bride - The Dreadful Hour
Efrim Manuel Menuck - Plays "High Gospel"