cover

Do Rabbits Wonder?

Whirlwind Heat

CD (2003) - XL / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Alternativ / Garasjerock / Støyrock

Spor:
Orange
Black
Purple
Tan
Green
Blue
Yellow
Pink
Red
Brown
Silver
White
Grey

Referanser:
Yeah Yeah Yeahs
The Mormones
The Von Bondies

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Detroit Rock City

Det seneste primalskriket fra Detroit heter Whirlwind Heat.

Detroit er kanskje aller mest kjent for å være bilbyen fremfor noen. Med den anerkjennelsen i bakhodet har jeg funnet en helt logisk teori på hvorfor det kommer så utrolig mye bra rock derfra. Svaret må jo ligge i antall garasjer. Jo flere biler, jo flere garasjer. Jo flere garasjer, jo flere garasjeband. Jo flere garasjeband, jo flere herlige rock'n'roll-utgivelser vi kan nyte godt av. Dette sier seg selv - det er jo rein statistikk.

Det er utrolig hvor mange knallbra skiver det har kommet de siste to-tre årene innen sjangrene alternativ rock/undergrunnsrock. Det hele begynte vel med utgivelsen av White Stripes' tredje album White Bloodcells (2001). Denne, og plater som Is This It med The Strokes (også 2001), banet vei for en ny rockebølge. Den perioden vi er inne i nå tør jeg nesten påstå er det mest positive som har skjedd med rocken siden Kurt Cobain & Co "fant opp" grungen, og Seattle ble stedet hvor de fleste oppegående og nye banda i denne sjangeren kom fra. Kanskje er Detroit blitt det nye Seattle? Kanskje... Det jeg vet er i hvert fall at jeg nyter denne nye scenen i fulle åndedrag. Det er virkelig befriende å kunne plukke opp en ny skive, nærmest ukentlig, av et eller annet av disse nye, unge, og ikke minst oppegående banda. Det skader heller ikke at det ikke er like vanskelig å få gitt ut musikken sin som tidligere, den voksende floraen av små undergrunns-labeler tatt i betraktning. Flott-flott for oss rockeelskere som kan kose oss med det vannvittige mangfoldet.

Et av de mange banda som har kastet seg på den nye rockebølgen er Whirlwind Heat fra Grand Rapids, Michigan. Det som kanskje skiller de tre unge guttene fra massen av band i samme sjanger er nok deres bekjentskap med Jack White, selve mentoren og ypperstepresten i den nye undergrunnsbølgen. Jack har, sammen med sin søster/eks-kone (stryk det som ikke passer) Meg White blitt selve symbolet på undergrunnen som er på vei opp og frem. De har sammen gitt ut fire virkelig gode blues-punk-plater som The White Stripes, holdt konserter over det meste av verden, og varmet opp for selveste The Rolling Stones.

Så hva kan denne mannen tilføre tre galninger med bass, trommer og synth? Ikke så rent lite. Med White i produsentstolen har Whirlwind Heat fått et tidsriktig og skittent lydilde. Han har også invitert dem med seg på deres pågående Europa-turne - noe som bør kunne gi dem både økt selvtillit og fanskare. Jeg var selv så heldig at jeg fikk oppleve dem live som oppvarming for White Stripes på Rockefeller i midten av mai, og jeg kan skrive under på at dette er en livat gjeng, som spiller HØYT! Her er det full fart med fuzzbass og noen helt sinnsykt energiske trommesoloer. Synthen fungerer på mange måter som en slags vindskeiv og sur fuzzgitar som virkelig setter sitt preg på lydbildet, og som samtidig formår å skille dem fra den gemene hop av håpefulle nye rockeband. I mine ører kan imidlertid denne synthen også til tider virke litt forstyrrende på noen av låtene.

Det første som slo meg da jeg fikk plata i hånd var navna på låtene. Hver låt har navn etter en bestemt farge. Hvorfor de har gjort det vet jeg ikke, men det er unektelig litt snodig. Det blir dessuten vanskeligere å huske dem fra hverandre, i hvert fall på navn.

Jeg likte egentlig denne plata veldig godt, men ble litt fort lei denne synthlyden. Jeg føler vel egentlig at hvis denne hadde blitt byttet ut med en god gammeldags elgitar ville vi fått en mye mer interessant plate, men da ville man jo ikke sperra opp øynene for den litt merkelige instrumentelle sammensetningen. Kanskje det ligger en liten økonomisk tankegang bak, noe jeg vel egentlig betviler, ettersom dette høres ut som meget jordnær rock spilt av genuint rockelskende individer. Det er altså først og fremt synthlydene jeg ikke fikser på denne skiva. Det hele faller liksom sammen på mange av låtene og ender i totalt kaos, ikke ulikt Sonic Youths støyrock sent på 80-tallet. (Vi husker vel alle den gnistrende Silver Rocket fra Daydream Nation.) Men der Sonic Youth klarte å hente seg inn igjen etter lydanarkiet, blir Whirlwind Heat liggende og hive etter pusten. Nå vil jeg imidlertid ikke sette noe direkte likhetstegn mellom uttrykkene til Sonic Youth og denne unge trioen fra Michigan (selv om det er et faktum at de hentet navnet sitt ut fra coveret til Sonic Youth-plata Goo), for de spiller faktisk ganske forskjellig typer rock. Derimot vil jeg dra paralleller til band som Yeah Yeah Yeahs, Hot Hot Heat, The Von Bondies (også Jack White-produsert Detroit-band, sjekk ut Lack Of Communication fra 2001), og norske The Mormones' eminente bass-rock.

Som tekniker på plata har de faktisk fått selveste Brendan Benson. Benson, som ved flere anledninger har jobbet med White Stripes, er heller ingen ukjent kar. Han har selv gitt ut to plater. One Mississippi (1996) og den feiende flotte Lapalco (2001), som for øvrig burde vært obligatorisk i ethvert hjem hvor det befinner seg en CD-spiller.

Når det er sagt er det egentlig ikke så mye mer å sette fingeren på her. Dette er garasjerock, så vent deg ikke den glatte rockelyden du finner blant annet finner i post-grunge-banda som har herja hitlistene de siste åra - takk og lov for det. Det er en jordnær øs-pøs-plate som bør appellere til den voldsomme fanskaren til for eksempel The White Stripes, eller Strokes, dog uten at du bør vente en klassiker som Is This It. Det er streit rock'n'roll uten de store hitene, som fungerer helt fint om du liker denne undersjangeren av rock. Hvis du derimot er møkka lei denne typen musikk og ønsker alle disse nye og hippe "tromme-og-gitar-banda" dit peppern gror, så styr unna. For min del skal jeg nå kjøre den en gang til i påvente av den nye Strokes-plata. Aaaaahh...

comments powered by Disqus

 



Artikler, nyheter


Ekstranummer #61: Nostalgi i slengbuksas tidsalder: Den norske retrobølgen på 70-tallet, Del 5

Filmindustrien befant seg i syttiåra i ei hard klemme. Skulle den satse på tidsriktig sosial ’relevans’ eller peise på med det den alltid har vært best på, pur eskapisme? Svaret, og de store pengene, lå i en mellomløsning: Tidstilpasset og trendriden

Podium

Hovedsiden / Siste:

Til Vigdis av Jan Garbarek
06.04.14 - 17:56

Indie band i Oslo søker trom...
23.03.14 - 15:52

Bassist sökes till osloband
17.03.14 - 22:40

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo