cover

Live at Blå

The Thing

CD (2005) - Smalltown Superjazzz / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Rett på sak

Interessant, og litt ujevn, livedokumentasjon fra en brytningsperiode for The Thing.

Dette opptaket ble gjort juni 2003, i en overgangsperiode for The Thing. De hadde inntil dette bare sporadisk benyttet seg av rockelåter selv om bandets repertoar helt fra begynnelsen hovedsaklig har bestått av andres materiale. Debuten (The Thing, 2000) var en hommage til Don Cherry (med liner notes av Eagle-Eye), PJ Harvey stod på låtlista til oppfølgeren She Knows... (2001, m/Joe McPhee), og split-LP'en med School Days var et Norman Howard-prosjekt (The Music of Norman Howard, 2002).

Howard var tenorsaksofonisten Albert Aylers trompetist i noen år før han forsvant inn i det obskure. Det er et typisk trekk ved Mats Gustafsson å trekke fram en ukjent størrelse som Howard, og det er også et poeng at Ayler er et sentralt referansepunkt for Gustafsson selv. Det går igjen i den utgaven av The Thing vi hører her. Spranget derfra til det som ble albumet Garage er på mange måter gigantisk. Selv om det bare består av tre garasjerocklåter er det disse Garage har blitt målt etter, og det har kanskje funket etter intensjonen; å tiltrekke seg oppmerksomhet fra mainstreamsegmentet, og hente ut litt hard cash framfor å trave rundt i symbolsk kapital? Utgangspunktet har nok heller vært å speile sine egne røtter i rock, og sammensetningen av White Stripes, Yeah Yeah Yeahs, Sonics på den ene siden og Brötzmann, Howard og egne frijazzlåter på den andre er spennende, selv om andre kategori her utgjør høydepunktene på Garage.

Live at Blå er et "cover"-album i sin helhet. Vi finner gjengangere som Cherrys Awake Nu fra det første det albumet, Howards Haunted fra Garage (spilt av School Days m/Gustafsson på The Music of Norman Howard), samt låter av Charles Tyler (barytonsaksofonist og Ayler-kollaboratør), Joe McPhee og David Murray. The White Stripes' Aluminum er også med; antagelig en av de første gangene The Thing gjorde dette sporet live. Et halvt år etter denne konserten står The Thing igjen på Blå og fyrer av Have Love Will Travel av Sonics og Art Star av Yeah Yeah Yeahs sammen med Aluminum. Noe som betyr at Ingebrigt Håker Flaten, Paal Nilssen-Love og Gustafsson har tilbragt tid i tenkeboksen og pløyd gjennom en hel del garasjerock mellom disse to konsertene.

Aluminum kommer ikke heldig ut av det på dette albumet. Den introduseres av en heftig bass-solo av Håker Flaten, men selve tolkningen av Aluminumtemaet er platt, flatt, hanglende og regelrett uinteressant. Nilssen-Loves cymbaler smeller ubehagelig i ørene, og Gustafssons barytonsax er anmassende og klagende som jeg aldri har hørt ham på plate før. Dypdykket som foretas i etterkant gjør riktignok at Aluminum fort glemmes, men det er dessverre umulig skippe sporet siden albumet er programmert med to spor som på en LPs side en og to, eller riktigere: Sett en og to på konserten.

Overgangen fra Aluminum til Cherrys Awake Nu er derimot beholdningen på dette albumet, eller denne konserten om man vil. Aluminum glir inn i en heftig (deretter seig og tung) improvisasjon, klassisk The Thing med mye energi og høyt tempo, før et mellomparti med Håker Flaten/Nilssen-Love tar tempoet ned i en mer behagelig og klanglig sfære. Gustafsson tar så nesten umerkelig over med sine smattende og mer minimalistiske improvisasjonsteknikker før han begynner på temaet eller melodien til Awake Nu. En glimrende overgang leder til en sterk tolkning av Awake Nu som skiller seg fra The Things egen albumversjon både i lengde og intensitet. Dette er en av få anledninger til å høre Gustafsson i et melodisk hjørne (sjekk også Haunted i så måte), og det er en interessant erfaring i seg selv.

Live at Blå er preget av en svært tynn produksjon. Materialet har litt problemer med å komme til sin rett i et lydbilde som er litt flatt og nyanseløst, og tidvis ganske hardt. Det gjør at det skiller seg mye fra studioalbumet Garage som har mye større dybde og trøkk i de lavere registrene. Men The Thing sogner også mot en slags punkestetikk, en rå og upolert kommunikasjon med publikum, og har man sans for låtmaterialet og presentasjonen av musikken er nok sjansen for stort utbytte tilstede her også. Smalltown Superjazzz rendyrker også en egen design for The Things utgivelser som er klar og tydelig uten særlig mikkmakk, noe som står veldig godt til hva The Thing står for; rett fra hjertet, med mye energi.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Portishead - Third

(Go! Discs)

Trip-Hop er for Portishead noko som var. I 2008 utfordrar dei oss med andre tonar, og er minst like interessante.

Flere:

Sharon Van Etten - Tramp
Magnolia Electric Co. - Josephine