cover

The Raven

Lou Reed

CD (2003) - Sire / Reprise / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Støyrock / Spoken word / Singer/songwriter

Spor:
Overture
Edgar Allan Poe
Call On Me
The Valley of Unrest
A Thousand Departed Friends
Change
The Bed
Perfect Day
The Raven
Balloon
Broadway Song
Blind Rage
Burning Embers
Vanishing Act
Guilty
I Wanna Know (The Pit and Pendulum)
Science of the Mind
Hop Frog
Tripitena's Speech
Who Am I (Tripitena's Song)
Guardian Angel

Referanser:
The Velvet Underground
David Bowie
John Cale

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Lou Reed tolker Edgar Allen Poe

Ujevnt album fra en av rockens grunnleggere. New Yorkeren Lou Reed går igjen nye veier. Denne gang trekker han fram Edgar Allen Poe.

Lou Reed er en av de mest innflytelsesrike rock-musikerne i historien. Som medlem av pionerene Velvet Underground har han vært med på å prege de siste 35 årene av populærmusikken i større grad enn de fleste andre. Etter at Reed forlot Velvet i 1970 har han gitt ut et 30-talls album. Aldri har han vært i nærheten av det han gjorde på 60-tallet, men noen flotte album har det tross alt blitt. Hvorfor han ikke har oppnådd like stor popularitet som en del andre artister i hans generasjon er bare et av mange av rockens mysterier. Riktignok oppnådde det temmelig svake albumet Sally Can't Dance (1974) en viss popularitet. Det er imidlertid pussig at Berlin (1973) og Street Hassle (1978) ikke har fått større status, ikke minst i rockmusikk-kretser. Det var to særdeles gjennomførte LPer med en sjelden helhet i uttrykket, og med det beste fra Lou Reed; enkle, fengende og monotone melodier som tar tak, og nærmest maner fram en stemning og opplevelse som aldri gir en ro, og der det hele tiden ligger noe uavklart og uhyggelig i bunn. Dette er noe av det Reed makter å uttrykke på sitt beste. Bare så synd at det skjer så sjelden.

På The Raven har Reed tatt utgangspunkt i et scenestykke, skrevet av Robert Wilson basert på den amerikanske horror-forfatteren Edgar Allen Poe (1809-49). På bakgrunn av dette har Reed klippet og limt fra Poes forfatterskap, han har både skrevet om og lagt til egne ting. Slik sett er diktet The Raven bare noe av det Reed har valgt ut.

Med seg til å resitere utdragene har han med seg Willem Dafoe og Steve Buscemi. Førstenevnte leverer en nifs versjon av The Raven som viser hvor suggererende og stemningsskapende Poe var som forfatter. Slik sett er hans lydmalende poesi midt i blinken for rockmusikk. Det blir allikevel noe sprikende og lite helheltlig over denne skiva. Den fungerer nærmest som et som lydspor til en musikal. Det kan ha å gjøre med at utgivelsen undertegnede sitter med er et enkelt album bestående av 21 låter. Det finnes også en dobbelutgave med 46 spor, som visstnok konsentrerer seg like mye om det ikke-musikalske uttrykket.

Musikalsk er det mange forskjellige stiler på The Raven, og det musikalske uttrykket er mildt sagt ujevnt. Her er klassisk Lou Reed-rock, taffeljazz, elektronisk musikk og støy à la Metal Machine Music (1975). Mye fungerer bra, men som vanlig fra Reed er det også ting som ikke er spesielt interessante. Morsomt er det med mange av gjestene han samarbeider med på albumet. Blant annet finner vi David Bowie, som han ikke har arbeidet med på 30 år, i tillegg til størrelser som Laurie Anderson, Fisher Stevens, Ornette Coleman, Amanda Plummer og Elizabeth Ashley.

Ikke nok med at Reed trekker fram Poe, han har også funnet fram to av sine gamle komposisjoner. The Bed fra Berlin-plata er en ganske streit tolkning av en flott låt. Mer spennende er tolkningen av Perfect Day fra Transformer (1972). Her er den sunget av Antony, og låta er svært omarrangert og minner om noe Bryan Ferry og Roxy Music kunne ha gjort på første halvdel av 70-tallet. Uansett godt å høre en annen versjon enn originalen, det er en av de låtene som rett og slett er spilt i hjel.

Etter flere gjennomlyttinger fascineres jeg mer og mer av albumet. Musikalsk er det ingen snarvei til Lou Reeds univers. Det demper imidlertid ikke inntrykket av at det er et knippe fine låter her som definitivt er verdt å lytte til. Noen god innføring i Edgar Allen Poes verden er det heller ikke, men Reed gjør et interessant forøk på å vise fellestrekk han har med forfatteren. Irrasjonalitet, frykt- og skyldfølelse og livets meningsløshet er sider ved Poes forfatterskap som gir gjenklang i hans eget uttrykk. Reed har alltid vært en mester i skildringen av en nihilistisk holdning til tilværelsen. Synd derfor at undertegnede ikke har den doble utgaven. Jeg regner med at den har et mer helhetlig uttrykk, og får bedre fram hva Lou Reed vil med prosjektet.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Ensemble 96 - Immortal Nystedt

(2L)

Knut Nystedt har fylt 90, og det feires med et fyrverkeri av en utgivelse.

Flere:

The Dining Rooms - Numero Deux
Broadway Project - The Vessel