cover

Elvin Friendly

Elvin Friendly

CD (2007) - Your Favourite Music (YFM)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Powerpop / Poppunk / Humor

Spor:
Salam Alaykum
Desert Queen
Boogie
One Good Reason
Rock Bitch
Angels
The Bends
Little Girl Wants It
Troublemaker
Imbesil
You Don't Treat Me Right

Referanser:
Bronco Busters
The B-52's
Mates of State
bob hund

Vis flere data

Se også:
Goes to Work - Elvin Friendly (2004)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Sukkerspinn

Elvin Friendly inviterer til en halvtimes hit- og ditreise i sukkerland.

"Elvin Friendly kombinerer gode sanger og melodier med det absurde og drøye"

"Fire menn i korpsuniform og to kvinner i drillpikekostyme serverer energi, galskap og kreativitet"

Slik står det skrevet på papiret jeg får levert sammen med dette albumet. Jeg må si at jeg allerede nå er litt skeptisk. Det er noe med det å promotere seg selv som drøye og gale som jeg føler blir litt feil. Å være vill og gal kan jo være kjempemorsomt, men hvis man begynner å skryte av sin egen crazyness, mister det liksom noe av sjarmen.

Man må være ganske så absurd for å komme unna med å kalle seg selv absurd - i min bok iallfall.

Men, jeg legger mine barnslige fordommer vekk, og inviterer meg selv til en halvtimes tur med Elvin Friendly. Og velkomsten jeg får, skal jeg absolutt ikke klage på. Salam Alaykum er en oppløftende, pompøs låt som ender i euforisk gospelkoring. Flotte saker. Desert Queen er neste låt ut , og hvis jeg sier at ABBA var det første jeg tenkte på under førstesporet, er det Gogol Bordello som først slår meg nå. Flørting med sigøynerpunk altså - nokså tidsriktig. Hyperaktiviteten i denne låta smitter over på meg, og øker både humør og blodsirkulasjon. Og akkurat når jeg trodde at jeg skulle få meg en liten pause, skyter tredje låt inn; "Boogie. Baby will you boogie tonight", synges det, og ja - en svingom til dette kunne jeg godt tenke meg. Jeg blir i riktig så godt humør av det her, og Ramones-popen jeg blir servert med One Good Reason gjør ikke noe for å forandre på dette.

Når låt nummer fem, Rock Bitch starter, får den oppadstigende rusen min seg en knekk. Overgangen til denne låta blir særdeles lite glatt, siden den drar meg i motsatt retning: nedover. Det er liksom noe daft og slapt over den som jeg ikke føler kler bandet, med tanke på de fire forrige låtene de nettopp har levert. Dette forblir albumets bunnpunkt for min del, og det føles veldig synd at den avbrøt det som de forrige låtene var så godt i gang med å bygge opp.

Selv om det er flere gode øyeblikk etter dette, kommer liksom aldri plata seg helt tilbake på det nivået jeg håpet den skulle holde seg på. Verdt å trekke frem er imidlertid Troublemaker. Jeg blir her minnet på Animal Alpha og deres hit Bundy, og ser egentlig ingen grunn til hvorfor ikke denne kunne bli en hit blant samme publikum.

Et uttrykk jeg aldri helt har skjønt er ordet "matlei". Allikevel føler jeg at det nesten gjør seg brukbart i denne sammenhengen. Det trenger bare litt modifisering: godterikvalm - en situasjon jeg dessverre er langt fra fremmed for. Kjapt oppsummert: Store mengder med smågodt og brus, nam, sukker er godt, energi, mer, kvalm, trøtt, trist, au. Det er med andre ord meget vekslende hvordan jeg har det når jeg hører på dette albumet. Dette illustrerte seg selv da jeg nylig satt på bussen med seks timer foran meg i setet.

Jeg sitter og hører på Imbesil, og har det ganske så bra. Den positive energien smitter over på meg, og jeg tenker at denne bussturen er jo riktig så fin, så lenge jeg har gode venner på øret.

Bussen stopper, og nye folk kommer på. En dame kommer bort til mitt dobbeltsete, som jeg hittil har klart å ha for meg selv og min massive ryggsekk. Jeg blir nødt til å løfte monstersekken min på fanget, og klemme meg sammen mot vinduet, samtidig som jeg smiler blidt til min nye reisevenn.

Når denne kvinnen i tillegg til å spre bena, og å nesten sovne på skulderen min ber meg om å dempe musikken min, føles det plutselig ikke som noe stort tap å ikke ha fire stykker som skriker "I am an Imbesil" i øret mitt, igjen og igjen.

På sitt beste høres Elvin Friendly ut som et obsternasig skolekorps på speed. I de partiene der de er mer slitsomme en morsomme, høres de ut som... vel - et obsternasig skolekorps på speed. Det er ikke bandet som vil ha deg til å tenke over livet ditt, og livet i seg selv. Tekstene holdes naive og melodiene ukompliserte, og det er tydelig at de vil ha deg ut på dansegulvet - ikke inn på filosofistudier.

Noe jeg imidlertid føler kunne løftet dette albumet, er flere pustepauser, gjerne i samme gate som førstesporet. Dette er bandets andre plate, og de sier at mens de på førsteplata spilte inn alt på en og en halv dag - rett på tape, har de brukt lengre tid denne gangen. Kanskje er det derfor jeg føler at galskapen og energien noen ganger blir påtvunget her. Jeg ser for meg at dette er et band som sprudler live. Og kanskje blir det lettere å la seg rive med når man får det visuelle i tillegg, korpskostymer og det hele.

Elvin Friendly er kanskje ikke så klin kokos som promotørene deres skal ha det til. Men på låter som Salam Alaykum må jeg innrømme at jeg tenker at dette kanskje kunne vært ABBA, hvis Bjørn, Benny og Anni-Frid, hadde fulgt Agnetas ukloke fotspor og ligget med stalkerene sine, og endt opp som lett ustabile. (Sjekk ut Gert van der Graf. DER har du genuin galskap.)

Enhver høflig person takker for skyssen, og jeg liker å tro at jeg tilhører den gruppen. Takk for turen, jeg hadde det ganske gøy. Jeg ble litt svimmel i perioder, men fulgte med på veien, og klarte akkurat å holde på godteriet.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Sukpatch - 23

(Moshi Moshi)

Ein godtepose av ei plate, skryter vår anmelder, som ble hypnotisert av denne...

Flere:

J. Mascis - Several Shades Of Why
Broadway Project - The Vessel