cover

La Matrona

Refree

CD (2005) - Acuarela Discos / Dotshop.se

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Kammerpop / Orkesterpop

Spor:
Ya No Hay Pena
La Invasión de los Cuerpos
La Reina de les Neus
Faltas Leves
Batís
Misses Dites
Glorietas
El Sótano
Els Peus del Llit
Color Mazapán
El cumpleaños
L'herència

Referanser:
Brian Wilson
ABBA
Van Dyke Parks
Nick Drake
Todd Rundgren

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Lyder av gamle dager

Lekker vestkystpop i halvt katalansk, halvt spansk språkdrakt. Et særdeles hyggelig nytt bekjentskap!

Ah, España! Emilio "Gribben" Butragueño! Michel! Salinas og Zubizareta! Barbereren i Sevilla! Oksene i Pamplona, Montjuïc-parken i Barcelona, gateartistene på La Rambla, Alhambra på Granadas topp! Det gule støvet, det karrige, knusktørre landskapet, det åpne lynnet og de vakre señoritas! Spania kan forføre selv den strengeste, hårdeste sjel, og riste liv i det trassigste hjerte. Intet er for melodramatisk, ingen følelse er for klam, og bak lurer alltid den rungende latteren. Ikke den nordiske kalde og hånende skjæreskrattinga, men den ektefølte, gledesbetonte latteren. Musikken, derimot, har vært lite å skrive hjem om.

Spansk musikk har nemlig i flere tiår bygget sitt musikalske virke rundt en ganske plagsom musikkform, den såkalte pachangaen, hvis temaer sirkulerer rundt corazón (hjerte), mi corazón (mitt hjerte) og mi corazón me duele mucho (mitt hjerte smerter meg). Denne musikkformen har gjentatt og gjenskapt seg selv i uminnelig lang tid, men har blitt spesielt brysom etter at latino-bølgen skyllet innover Europa. Et lengre opphold i Spania er således en tvilsom musikalsk opplevelse (jeg har forsøkt, og kom hjem med mye underlig i sekken som kun bevares på grunn av sentimental verdi). Og rock, slik vi kjenner det her oppe på berget (altså uinteressant traur og tråk tuftet på mye lyd og lite melodi på halvgod engelsk) er fullstendig fraværende, og i de tilfeller der de har forsøkt seg på hardere ting har det uten unntak gått lukt til heden. Litt brannslukking skal man likevel ta seg tid til, for de av oss med velutviklet sans for spansk kontemporær rock: Manta Ray og Deluxe er ikke uefne band. Det skal de ha.

Uansett, jeg kunne ha snakket meg hes om dette landets mange fortreffeligheter, men nøyer meg med å si at en av årets aller, aller gledeligste musikalske utgivelser har blitt oss skjenket av spanjolen og katalaneren Raul Fernandez. Det har vært en fantastisk vår og sommer for de av oss som sverger til solkyssede gitarer og honningglaserte harmonier, karusellmusikk og smekre melodier med islett av blå melankoli - og Fernandez, alias Refree, føyer seg pent inn i rekken av utgivelser i det departementet. I tillegg har han maktet holde sin spanskhet intakt i musikken, hvilket vil si at det er små marginer mellom himmel og helvete. Det sorgmuntre og ettertenksomme går hånd i hånd med det livsbejaende og karnivalske, og slikt liker vi det, vi som har et godt forhold til dette solbrente landet.

Det europeiske og kosmopolitiske brytes mot det katalanske og spanske, først og fremst i kontrasten mellom språket og musikken. For der Refree veksler mellom katalansk og spansk tegnsetting, er lydbildet mest anglo-amerikansk. Og svensk. Hans nedtonede versjon av ABBAs Fernando, El cumpleaños, er nemlig ytterst vellykket, med smakfulle strykere og glitch-gitar og somber klapping i et bent frem stormende lekkert arrangement. Smukt!

La Matrona (matronen, forstanderinnen, husmoren, betydningen vites ikke helt eksakt) er forøvrig Refrees tredje i tallet etter 2002s Quitamiedos og 2003s Nones (begge på Acuarela Records), den siste en vàr og vakker utgivelse som bare nylig har kommet meg for øre. La Matrona er derimot lysere og lystigere enn Nones, noe denne anmelder selvsagt synes tjener utgivelsen.

Der Fernandez vandret gatelangs i den småblå skumringstimen på Nones, lekte seg med en del jazzbo-elementer og stemningsfull sang i dempet belysning, har han på La Matrona begitt seg ut på gaten, en katalansk gate badet i sol og lange skygger som like gjerne kunne vært Brian Wilsons barndomsgate. Med seg ut i solen har han en liten filharmoniseksjon av messingblåsere, trommeslagere og strykere, og sammen skaper Refree yndig kammerpop på spansk som treffer rett i hjertet. Slikt gleder en lingvistisk puritaner, spesielt i en tid og et sted som vår.

Av den eldre spanske garde omtales de gode, gamle dager som "el tiempo de maricastaña", og det er mange nostalgiske nikk til fortidens mestere på La Matrona og ditto maricastaña. Refree er likevel ikke et nytt pastisjband à la The Thrills. Fernandez har større planer enn kun å gjenskape Brian Wilsons univers. Det starter klangfullt og harmonisk med Ya No Hay Pena (Nå fins ingen sorg mer), en behersket og stringent intro-snutt på knappe et og et halvt minutt, som etterhvert glir over i La Invasión de los Cuerpos, en kompleks og polyfonisk popkonstruksjon som tangerer så vel Todd Rundgrens strøkne pianoarrangementer som Van Dyke Parks orkestreringsteknikker.

Albumets lyd, dets melodier og rike arrangementer slekter på og skuer mot fortiden på nesten rørende kompetent vis - en 26 år gammel Brian Wilson ville nikket bekreftende til dette, og beinet tilbake til studio, eventuelt satt seg i sandkassa, for å ta opp kampen. Ellers aner man islett av ABBA, Cohen, The Beatles, Buffalo Springfield, John Cale og Nick Drake, og da har man vel namedroppet nok for de kommende uker. For å antyde hvor høyt lista ligger: Josh Rouse forsøkte seg på noe av den samme noddinga på riktig så fine 1972. La Matrona leker tidvis med 1972. Låter som Faltas de Leves og La Reina de la Neus, på henholdsvis spansk og katalansk, er simpelthen lysende komposisjoner, så rike på fiffig instrumentering og ba-pa-ba-ooooh-harmonier at gliset strekker seg over ansiktsfjøla til det punkt at kjevene knaker. Spesielt Faltas leves er en smittende sak, vibrerende og pulserende og med en tonerikdom og melodifølelse som nevnte Rouse ennå har til gode å fremvise. I tillegg stiller den opp med blåsere av ulike slag, avant-garde-kjøkkenskramling, tamburiner og mye flott chup-chup-chup-koring, alt dette ting for dem med Brian Wilson hengende i glass over senga.

Alt er ikke bare vestkystharmonier. La Matrona leker med ulike musikalske uttrykk og former, og Fernandez sper på med så vel visesang, jazz og gospel som 60-og 70-tallspop, alt satt sammen i en urban og storbyaktig kontekst. På pianoballaden Glorieta flørtes det med jazzbule og Fabolous Baker Boys, og hadde det ikke vært for de melodramatiske strykepartiene og Irene Tremblays flotte korejobb skulle jeg nok kassert denne låten som lett kjedelig og standardisert. Heller ikke El Sótano appellerer fullstendig til denne lytteren. Innledningsvis vikler Fernandez seg inn i mer jazzrock enn godt er. Finalen på låten er likevel framifrå, og Fernandez karrer seg i havn. Det er i grunnen slående hvor mye musikalitet det ligger i disse rillene; Fernandez synes å uanstrengt bevege seg mellom cabaret, tin pan alley, kneipejazz, West Coast-pop, melankolske pianoballader, uten å egentlig lesse på med mer enn hva han og vi kan tåle. Og nevnte El Cumpleaños er en aldri så liten genistrek som Ulvaeus/Andersson kan være rimelig fornøyde med.

På avsluttende L'herència drar Fernadez inn i mer avantgarde-grep og småskrudd halv-futuristisk lyd, litt jazztromme og melodramatisk tenorsang, og kommer seg vel nogenlunde helskinnet igjennom.

Summa summarum ei utmerket skive, og en gledelig overraskelse fra den iberiske halvøy, en halvøy som vel strengt tatt har vært tilbakeholden med gode utgivelser for det euroepiske markedet. Nå har svenske Dungen bemerket seg på sitt morsmål, Kaizers Orchestra er på vei til å gjøre det samme, og her kommer ei skive fra Spania som overgår mye av det som kommer fra California. I tillegg kommer i disse dager den islandske BrudArbandid med Le Tigre-inspirert riot grrrrl-punk på islandsk. Kan noen snart se et mønster i dette, og vennligst fortelle norske artister som ikke kommer fra Jæren hvor landet ligger? Morsmål is the new cool, vettu.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Diverse artister - Song of America

(31 Tigers)

Rødt, hvitt og blått – og med 50 stjerner. Ni års arbeid ligger bak denne verdige hyllesten til amerikansk musikk fra 1492 og frem til dag.

Flere:

Terje Isungset - Middle of Mist
Diverse artister - Do You Know House? - Volume One