cover

No Wake

Tulsa Drone

CD (2004) - Dry County

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Instrumental / Post-rock / Slowcore / Cinematisk

Spor:
Chiaroscuro
Vendetta
Honcho Toro
Ironweed
D-A-F
No Wake
Fiery Seven
The Devil Changes Colors
Red's Theme

Referanser:
Calexico
Ennio Morricone
Cul de Sac
Henry Mancini
Friends of Dean Martinez

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Billedskapende og sinnsutvidende

De er ikke fra Tulsa og de lager ikke dronemusikk. Anført av Peter Neff og hans hakkebrett er de likevel noe for seg selv.

Instrumental, cinematisk post-rock er vel ikke lenger den mest overraskende betegnelsen å klebe til et band, men Tulsa Drone har både nerven og bredden som ofte er mangelvare, og ikke minst et lydbilde som skiller seg fra de mange. Det skyldes i første rekke Peter Neff og hans ringende toner fra en basshammer dulcimer - eller hakkebrett som det også kalles. Det perkussive strengeinstrumentet gir musikken både klassiske og cinematiske trekk, og graver etter røtter som strekker seg fra Persia til West Virgina. No Wake er som en filmatisk reise fra 1001 Natt til Sergio Leone, med Ennio Morricone og Henry Mancini som lydskulptører. Fylt av en vibrererende, urolig stemning, rolig og kaldt, men samtidig foruroligende og glødende.

Det er hovedsakelig Neffs dulcimer som gir Tulsa Drone særpreg. Den klirrende risleklangen fra de 34 strengene er bandets kjennemerke, men bruken blir ikke for dominerende og fungerer godt i dette formatet. Det er selvsagt mye takket være bandets tre andre lydhøre og drevne medlemmer. Alle har erfaring fra Richmonds levende avantgarde-scene. Her trakterer de trommer, bass og gitar, og sørger ikke bare for å gi Neff rammer, men også for at Tulsa Drone virker som en tett og velsmurt enhet.

Variasjonen i uttrykket er relativt stort. Her er det mørk Shadows-musikk, mektig western-twang, ensom surf, metalliske trusler og ikke minst melankolsk maricahi i Honcho Toro og The Devil Changing Colors. Begge fylles med Paul Watsons smukke kornettfanfarer som ytterligere fester låtene til stor himmel og tørr grunn. Sistnevntes behagelige bølgeskvulp leder tankene endog mot bløtere elementer og er en aldelels fabelaktig solnedgang på altfor raske ni minutter. Disse to kuttene står for meg som de flotteste øyeblikkene her, sammen med motoriske Vendetta. Mer abstrakte, eller lydmalende melodier (D-A-F, tittelkuttet) gir platen et mer ubestemmelig uttrykk. Selv om kvaliteten daler ørlite mot slutten med noe mer retningsløse spor (Fiery Seven, Red's Theme) så er No Wake i det store og hele en plate som bør og kan nytes i sin helhet før solen står opp.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Vapnet - Döda Fallet

(Hybris)

Döda Fallet er en vekslende dansbar tristesse som maler vårens fugler i sorte små slør der de kommer flyvende tilbake fra sydligere strøk.

Flere:

Jon Faukstad & Per Sæmund Bjørkum - Konsert På Kleppe
The International Tussler Society - Motorpsycho Presents the International Tussler Society