cover

Fly the Flag

The Chairs

CD (2004) - Kippers / Perfect Pop

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indierock / Alternativ / Gitarpop

Spor:
Black Sweet Eyes
New Routine
Spell My Words
When Love Is Done
Around the Sea
Hold Us Now
Said Undo
The Good Minute Goes
Come On You
One Look
Fly the Flag
Change

Referanser:
The Tages
Thor's Hammer
The Move
The Jessica Fletchers
The Tables

Vis flere data

Se også:
Oil City - The Chairs (2008)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Lekker stollek

Uvørent, elegant og sjarmerende fra glemte indiekids. Noe bra er i gjære.

At The Chairs fortsatt sliter med å nå ut til befolkningen viser i grunnen ikke stort annet enn at enkelte av oss anmeldere gjør en uhyre slett jobb. Selv har jeg ikke oversikt over hvilke salgstall Fly the Flag kan vise til, men jeg nekter å tro at det er spesielt mange eksemplarer som har skiftet eier utenfor Rogaland. The Chairs stiller således i klasse med mange, mange av våre aller fineste band, flotte band som i all hovedsak overlever kun takket være Fond for utøvende kunstnere, fylkeskommuner og en eller annen lokal sparebank - alt mens landet drukner i middelmådige singer/songwriters og blass pappmasjépop.

Nåvel, uten å måtte mane til ekstra innsats kan man jo likevel håpe at ting er i bedring, om ikke for alle oversette band så i alle fall for denne Stavangerkvartetten. Etter å ha figurert på den lokale labelen Kippers i en liten årrekke, sammen med aktører som Wunderkammer og sen The Tables, har bandet nå visstnok tatt steget over til Perfect Pop på St. Hanshaugen i Oslo. Man håper og tror vel at de blir tatt godt vare på. Resultatet kjenner vi riktignok ikke før om en stund, men vi kan saktens korte ned ventetiden med Fly the Flag, deres siste utgivelse på Kippers - forbigått som den ble også her på bruket da den ble sluppet i 2004.

Selv hørte jeg The Chairs på radio første gang i 1997 i forbindelse med debutalbumet Gary's Philosophy, den gang verden fortsatt var ung og ny, den gang vekstvilkårene for gitarbaserte band var radikalt forbedret etter britpopens herjinger langs kyst og i dalstroka innafor. Siden ble radioen min stille. The Chairs glemte å gi ut flere album, kun en håndfull singler - og til slutt glemte jeg dem og trodde sant og si de var borte for alltid, helt til de gjenoppstod fra intet på en mini-turné like før jul ifjor. Og med dem Fly the Flag, lik ånden i lampen.

Siden Gary's Philosophy har tidligere vokalist Vidar Osmundsen tatt et skritt bakover på scenen, konsentrert seg om gitartrakteringen, og overlatt mikrofonen til ex-Mighty Dogfood-vokalist Simon Harmer. Harmer, hvis tidligere bedrifter er uhørt, gjør en gjennomgående lytefri jobb på Fly the Flag, enten det er på såre garasjeballader som When Love Is Done eller halsbrekkende stunts som Said Undo og ikke minst One Look. Sistnevnte er den rene bøtteballett, hastende mellom akrobatiske taktskifter, frenetisk marsjtromming, doo-wop-koring, bluesgitar, hamring på blikkvegger i det fjerne og jeg vet ikke hva - samt en uhyre raffinert og fiffig nedtoning med en påfølgende akselererende sprint mot klimaks i låtens siste minutt som låter som det musikalske motstykket til å puste ut, hente seg tilfart og virkelig gruse ballen i nota. Av alle låter på Fly the Flag velger jeg meg derfor One Look - all den stund jeg nå slipper å gå på sirkus igjen.

Lik den i uttrykk er nevnte Said Undo, som også sparker og slår i et utall av retninger, stanser og starter i et mylder av snurrige krumpspring på gitar og bass, roer ned, drar seg opp igjen etter armene, skyter fra hofta i et nesten skamløst fengende refreng, før alt toner ut mot en sår, lengselsfull bunn. Said Undo representerer således Fly the Flag aldeles utmerket, da den lik albumet ikke synes å ha noen spesifikk rettesnor foruten en god og stilsikkker melodi. Materialet på platen snor og bukter seg, fra de innledende, mer temposterke eksesser via sårere, mer dempet sang og tilbake til et atter igjen kraftigere, mer huggende og skarpskodd uttrykk - gjerne i én og samme låt.

Uanstrengt rister Osmundsen & Co. popperler ut av ermet, som var det på kommando, i det store og hele låter Fly the Flag lekent, fantasifullt og preget av et band som har lyktes i å få det i utgangspunktet vanskelige til å låte enkelt. Ytre sett kan de tolv sporene nemlig låte forholdsvis enkle og beskjedent arrangert; dykker man ned i materien oppdager man snart at intrikate komposisjoner og låtstrukturer ligger i bunn, slik som på allerede nevnte One Look eller de innledende Black Sweet Eyes og New Routine. Førstnevnte kommer med en god porsjon underlig sammenskrudd indiepop med islett av elektroniske elementer, mens sistnevnte på sin side synes å slekte mer på en erkeklassisk, halvt lo-fi Perfect Pop-komposisjon, komplett med et ekstra strøk boogie-rock og fiffig bruk av synth. Den påfølgende Spell My Words tar opp i seg elementer av amerikansk powerpop ca. Posies, som for å gjøre forvirringen total.

Garasjeballadene, som kan minne vagt om ting islandske Thor's Hammer bedrev tiden med midt på sekstitallet, følger dernest, og låter nakne og nedtonede mer enn svulmende og patosfylte. Av disse lar man seg spesielt bevege av When Love Is Done, med linjer som:

Country music can't shake my heart
But if you whistle out of key
You're getting close.

En aura av melankoli og blåmandag hviler som man kan skjønne over platens midtre del, men denne kan ikke sies å virkelig dominere platens helhetlige atmosfære. Hold Us Now og The Good Minute Goes er bevegende i all sin sjarmerende enkelhet, og av de nedtonede låtene er det vel nesten bare Around the Sea som forsvinner i mengden, samt en dempet tittellåt og en noe uinspirert Change ved siste holdeplass, som likevel ikke kan forringe følelsen av et band med et eller annet fint i emning, og med forhåpentligvis fortsatt nok saft og utvungne melodier i seg til et par runder til. Det hadde vært stas, det.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Norfolk & Western - Dusk in Cold Parlours

(FILMguerrero / Hush)

Norfolk & Westerns fjerde plate er amerikansk melankoli på sitt beste.

Flere:

The Gin & Tonic Youth - New Times
Pink Mountaintops - Outside Love