cover

Live at the Paradise in Boston

Pixies

DVD-Video (2006) - Eagle Vision / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indierock / Punk / Powerpop / Poppunk / Alternativ / Collegerock

Spor:
La La Love You
Winterlong
Into the White
Vamos
All Around the World
Mr. Grieves
Nimrod's Son
In Heaven
Where Is My Mind?
Gouge Away
Something Against You
Dead
Isla de Encanta
Crackity Jones
Monkey Gone to Heaven
Wave of Mutilation
Subbacultcha
Planet of Sound
Bone Machine
River Euphrates
Allison
Sad Punk
U-Mass
Broken Face
Debaser
Tame
Gigantic
Hey
Caribou
1986:
The Holiday Song
I'm Amazed
Rock a My Soul
Broken Face
I've Been Tired
Caribou
Isla de Encanta
Nimrod's Son
Ed Is Dead
Build High
Boom Chickaboom
Down to the Well

Referanser:
Nirvana
Violent Femmes
Guided By Voices
Blonde Redhead
Jesus and Mary Chain
The Lemonheads

Vis flere data

Se også:
Complete B-sides - Pixies (2001)
Pixies - Pixies (2002)
Wave of Mutilation - Pixies (2004)
Acoustic Live in Newport - Pixies (2006)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Selsomt gjensyn

Where is my mind? Eller: Hvordan jeg sluttet å bekymre meg og heller aksepterte at de er gjenforent og spiller konserter.

Gjenforeninger er en litt snodig ting. At et band etter en kortere eller lengre pause ønsker å spille sammen er forståelig. Og det er også forståelig at fansen ønsker å se dem sammen igjen. Det finnes jo alltids et håp om at det er en uforløst side som på mirakuløst vis kommer frem under en gjenforeningsskive eller -turné.

Pixies har som de fleste vet gjort et forsøk.

Sonic Youth har mye til felles med Pixies. De ble begge store på den alternative rockescenen på 80-tallet, selv om det strengt tatt ikke tok av for noen av dem før litt senere. Daydream Nation og Surfer Rosa, begge fra 1988, er på hver sin måte bautaer i den moderne musikken. Mange yngre band skylder sin fair share til begge bandene. Men på begynnelsen av nittitallet slutter sammenhengen mellom de to.

Pixies gikk fra hverandre under alt annet enn lykkelige omstendigheter i 1993. Black Francis annonserte på BBC Radio 5 at han løste opp bandet, samtidig som han hadde arbeidet i hemmelighet med sitt soloalbum. Sonic Youth på sin side blomstrer som aldri før. De har levert strålende album på rekke og rad siden starten. Samtidig fortsetter de trenden med å levere nyskapende og spennende musikk i alle sine sideprosjekter.

Kan Pixies anno 2004 hamle opp med dette?

Det fristende og enkle svaret er helt klart nei. De har tilsynelatende ingen annen hensikt med å gjenforenes enn å tjene de pengene de aldri klarte å tjene da de holdt på. Klart det virker surt å legge fundamentet for en hel del grupper som tjener massevis av penger på å kopiere en selv, men er det smart for ettermælet?

Jeg kan fatte at Pixies ønsker å tjene litt penger på det hele. Klart det er en del eldre fans som kunne tenke seg å se dem. Og sikkert en del nye også. Herregud, folk betaler fortsatt penger på å se Paul McCartney og Rolling Stones. Det er åpenbart et marked for rullestols-råkk'n'råll.

The Paradise er en gammel og ærverdig rockeklubb, om det i det hele tatt går an å kalle en rockeklubb noe slikt. De åpnet dørene i 1977, og er foreviggjort som det første stedet i USA der U2 spilte. Mange andre storheter har også spilt her, slik som The Jam, Television, Mission of Burma, Blondie, the Police, REM og en del andre. Pixies har selvfølgelig vært her en rekke ganger.

Paradise er en veldig intim konsertscene, selv om kapasiteten er 650 personer. Så forutsetningene for en stor konsert med vårt alles favorittband, the Pixies, burde så absolutt være til stede. Det er sikkert alltid litt rart å spille konsert på hjemmebane. Man er hjemme og kan slappe av. Men hjemmepublikumet, som nok ikke teller mer enn et par hundre, krever jo også at man leverer noe mer enn en vanlig konsert.

Det hele starter med den litt snodige låta La La Love You fra Doolittle, forøvrig den eneste låta David Lovering synger på. Han virket litt overrasket over å måtte synge den, ettersom det utarter seg til en farse der alt snubler og faller. Stemningen er løs og ledig, og de tuller og fleiper med hverandre. Jeg tenker bare at dette her kan bli helt fryktelig og får enda lavere forventninger til det hele. Frank Black ser ut som en kvapsete gamling, Kim Deal ser slett ikke ut som hun gjorde i glansdagene og David Lovering og Joey Santiago ser bare forbasket skikkelige og sunne ut. Jeg aner det verste og har bare lyst til å spole rett til Vamos, Nimrod's son og Allison. Heldigvis kommer de omsider i gang, og ettersom La La Love You er en ganske søt liten sak, så er det ikke så farlig heller.

Det er mange høydepunkter her. Where Is My Mind, Allison, Debaser og Bone Machine er kjempebra. Men det er vel mest fordi låtene er fantastiske. Å bare høre dem spille er ikke så ille, men å se dem i tillegg er litt vondt. Kim holder på å le seg i hjel under ooooingen på Where Is My Mind. Det er smertefullt å se på, men fortsatt ikke så ille for ørene. Men da forsvinner vel også mye av poenget med en konsert-DVD?

Gouge Away er en personlig topp her. Den er smygende og uforløst på Doolittle, men her er den bare helt fantastisk. Det lille ekstra trøkket er tilstede, Kim Deal leverer en nydelig intro det er vondt å ikke like og dette er Pixies på sitt mest intense. Francis får dermed rom til å synge med sin såre smygestemme og dra det videre til nesten bristepunktet. I tillegg spiller han med den hvite Telecasteren. Ooooooh! Det er nesten så alt er tilgitt. Når de driver det videre med Something Against You er det som om de fortsatt er anti-establishment og unge og tøffe igjen.

Men etter dette er det ikke så mye spennende igjen, gitt.

Det som er litt festlig med denne utgivelsen er at den første konserten the Pixies gjorde på TT Bear's i 1986, er lagt med som bonusmateriale.

Det hele er vel mest en kuriositet, det er filmet med et kamera som virker litt dårligere enn kameraet på mobilen min, men lyden er faktisk ikke så ille. Det som er litt trist er at de er mye mer spennende i 86 enn i 2004. Det viser hva dagens Pixies ikke har, nemlig nerve og spenning. De nye konsertene er velspilte og greie, men de er så sjelløse som få. Det er fortsatt fantastisk å se Kim Deal spille bass på Into the White, men noe har gått alvorlig galt på veien - de har ikke lenger noe å bevise.

Dagens Pixies hadde aldri laget Doolittle. De har rett og slett ikke den kjemien og kreativiteten som skal til. Det blir preget av å være et pliktløp i for stor grad. Det er også litt morsomt å se hvordan de fremførte klassikere som Caribou og Nimrod's Son på den tiden. Ikke det at det er allverdens beste fremføring, men det er spennende å se hvordan det hele begynte.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Filter - The Amalgamut

(Reprise)

Velprodusert og polert amerikansk klisjerock som fungerer mye bedre enn klisjeene den er bygget på.

Flere:

The Flaming Lips - Yoshimi Battles the Pink Robots
Belle & Sebastian - Push Barman to Open Old Wounds