cover

Miss Understood

Carolyn Wonderland

CD (2008) - Ruf / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Blues

Stiler:
Bluesrock / Sørstatsrock

Spor:
Misunderstood
I
Found the Lions

Bad Girl Blues

Walk On

Still Alive and Well

Long Way to Go

I Don't Want to Fall For You

Trouble in the City

Throw My Love
I
Live Alone With Someone

The Farmer Song

Feed Me to the Lions

Referanser:
Allman Brothers Band
Bonnie Raitt
Beth Hart
Canned Heat

Vis flere data

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Voksenblues

Wonderland har fått mye skryt for denne utgivelsen, men det mangler en del på originalitet og djupare kjensler her.

Det er snodig hvordan artister som ofte utpekes til å bli de neste store innen bluesen (altså store i svært relativ forstand) sjelden er bluesartister. Det er alltid en eller annen ung kar som er en villmann på gitaren eller noen som driver med "spennende" sjangerblanding. Grunnen til at jeg nevner dette er at Carolyn Wonderland er en av disse som mange ser for seg som en fremtidens fanebærer for bluesen. Men særlig mye blues spiller hun ikke.

Nå er det neppe hensikten heller. Wonderland ser ut til å trives i et voksent musikalsk landskap der rock, blues og ballader møtes uanstrengt i en strømlinjeformet og påkostet produksjon. Misunderstood er som snytt ut av katalogen til Canned Heat med sløy slide gitar og det umiskjennelige boogie-kompet Canned Heat bygde store deler av sin katalog på. I Found the Lions minner om Allman Brothers uten råheten, men med slide og dempede blåsere som gir rund og fin lyd.

Bad Girl Blues er ikke blues, men en ballade som viser at Wonderland er flink jente. Stemmemessig er Wonderland ganske sterk, men det vipper hele tiden mot rock. Fans av Beth Hart ville finne mye å like i stemmen hennes. Walk On er pop-blues, med ganske fiffige blåsere som gir låta et luftig og gjennomført preg. Still Alive and Well er mer sørstatsrock, med røff gitar og sprettbass. Wonderland er ikke en dum gitarist, men det mangler en hel del på dybden i utrykket. Både gitarspillet og stemmen er av den sorten som går rett hjem på bluesfestivaler; det vil si mye lyd og fakter, men ikke så mye under fasaden.

Long Way to Go minner om Toni Price, med felespill og folkrock takter uten at det fester seg. I Don't Want to Fall For You er slepen bluespop med jazz-feel. Igjen proft utført, men hvor er sjelen? Throw My Love er en funky sak som ikke svinger, mens I Live Alone With Someone er kjedelig samlivsrock. The Farmer Song er nok en ballade, med fint dobro spill, mens Feed Me to The Lions er en pianoballade komplett med strykere. Det er fint og flott, men, ja, dere skjønner hva jeg mener. Det mangler noe hele veien.

Alt i alt er Carolyn Wonderland et relativt hyggelig nytt bekjentskap, men ikke noe jeg kommer til å sette på hjemme all den tid jeg har flere dusin andre plater i samme sjanger som er bedre. Det er i og for seg en proff debut, men Wonderland evner ikke å ta deg med under den strømlinjeformede overflaten, der de virkelige følelsene lissom skal åpenbare seg. Jeg er redd Miss Understood havner i samme kategori som Ana Popovics siste; det vil si en plate skrudd sammen for et bredt, voksent publikum som liker litt blues, men som like gjerne eller kanskje helst, vil ha rock i spilleren.

Men da er det bedre å finne en rockeplate med baller enn denne.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Flunk - For Sleepyheads Only

(Beatservice)

Det finnes bare to typer musikk; god og dårlig. Røveren Ulf har endelig greid å lage den gode typen med langspilleren For Sleepyheads Only.

Flere:

Richard Swift - Dressed Up for the Letdown
Ben Weaver - Paper Sky