cover

Abandoned Language

Dälek

CD (2007) - Ipecac

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Hip-Hop

Stiler:
Støy / Shoegaze / Ambient / Elektronisk

Spor:
Abandoned Language
Bricks Crumble
Paragraphs Relentless
Content to Play villain
Lynch
Stagnant Waters
Starved for Truth
Isolated Stare
Corrupt (Knuckle up)
Tarnished
(Subversive Script)

Referanser:
Antipop Consortium
Talib Kweli
A Tribe Called Quest
Public Enemy
Pluramon
Faust
My Bloody Valentine

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Noen ganger...

Den svært eksperimentelle hiphop-duoen Dälek lurer deg inn i støyen med sitt nyeste album.

Noen ganger dukker de opp. Bandene som lager musikk satt sammen av akkurat de elementene du liker, og platene som føles som de er laget for deg personlig. Følelsen av å oppdage noe som føles skreddersydd for nettopp deg, er ikke hverdagskost. Men desto mer stas er det de få gangene det skjer.

Jeg hadde det slik da jeg for første gang hørte hvordan Associates kombinerte Bowies Berlin-ideer med Billy Mckenzies teatralske vokal, og slang på litt cheesy 80-talls synthpop. Jeg har det også slik når jeg hører på ganske nøyaktig halvparten av David Bowies utgivelser.

Og jeg hadde det slik da jeg først hørte Dälek.

Jeg må innrømme at jeg ble litt skeptisk da jeg først leste om Dälek. Skeptisk og spent på en gang. For da jeg så My Bloody Valentine, Sonic Youth og Cocteau Twins stå i skjønn forening med blant annet Mobb Deep og Public Enemy på listen over inspirasjonskilder, stusset jeg litt. Det hørtes jo innbydende ut, men var det kanskje litt for bra til å være sant? For det er nå dessverre en gang slik at mammas kjøttkaker ikke nødvendigvis smaker så godt i en saus av sjokolade-milkshake, er det ikke?

Men sjekkes ut, det måtte det jo selvfølgelig.

Dälek er en duo bestående av MC Dälek og produsent Oktopus. Sammen har de altså eksperimentert med hiphop-genren siden 1998, da de slapp Negro Necro Nekros, en EP som ble godt mottatt hos kritikerne. Her blandet de shoegaze og mørk støy-elektronika med hiphop, og på to av de fem låtene, gjør de dette i over ti minutter. Ikke et lett pust av en utgivelse med andre ord, men du, for et friskt et!

Siden den gang har de turnert og gitt ut plate med det legendariske krautrockbandet Faust, samt gitt ut tre egne utgivelser. Den siste av disse kom i år, og heter Abandoned Language. På plata før denne, Absence fikk endelig et større publikum øynene opp for dette bandet. Det ble tydelig at Dälek ikke var et eksperimentelt blaff, men originale stilskapere som for hvert album overbeviste mer og mer om at noen grenser er det lov å tråkke over. Og ikke, som man kanskje kunne antatt (les: jeg antok) da man først leste om prosjektet: At her er kanskje ideen om å være nyskapende litt for viktig. Men, alt fjås til side: Dälek lager bra musikk. Veldig bra også.

Det som skiller Abandoned Language fra Däleks tidligere utgivelser, er at her er det ikke lenger bare den harde veggen av støy som de har brukt flittig på sine tidligere utgivelser. Støyen er fortsatt tilstede, men denne gangen er det mer fokus på melodi, og lagvis oppbygging av de forskjellige elementene. Man føler med andre ord aldri at det bråkes for bråkets skyld. Vokalen er også mer tilgjengelig, og mer fremme i lydbildet enn tidligere. Mens de tidligere ofte har latt vokalen følge shoegazer-skolen, og druknet den i musikken, holder den seg her for det meste ganske tydelig.

Mer raffinert støybruk, og melodiøse hooks gjør dette til en mer tilgjengelig plate. Men ordet tilgjengelig skal man likevel være forsiktig med å bruke i Dälek-sammenheng. Som et eksempel finner vi låta Lynch, et fem minutter langt ambient stykke fri for vokal som kunne fungert perfekt som soundtrack til noe regissøren med samme navn har laget.

Å plukke ut høydepunkter på dette albumet, blir veldig vanskelig. Ikke bare fordi låtene glir inn i hverandre, og at det tidvis føles som et sammenhengende verk. Men også fordi det er så mange av de. Men på låter som (Subversive Script) får jeg nesten troen på at dette, dette skal få shoegazerne til å hiphope og hiphoperne til å gaze. Jeg innser jo at denne romantiske hippie-tanken kanskje ikke er så realistisk. Men dette er iallfall det nærmeste Dälek har kommet denne foreningen.

Som jeg nevnte tidligere føles Dälek for min del som et bestillingsverk, og jeg trodde aldri at jeg skulle ønske jazz-saksofon, synthstøy, delaygitar, strykere og rapping på samme bestilling. Burde jeg kanskje gi sjokoladekjøttkakene en sjanse?

Selv omtaler Dälek dette albumet som en liten luremus av en utgivelse:

"When you listen to it the first time, you kind of get into it for the melodic reasons, but the more you listen to it the more fucked up you realize it is. (...) We want to embrace you with the sound and then suffocate you."

Jeg kan komme på mange verre måter å dø på.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Belle & Sebastian - Dear Catastrophy Waitress

(Rough Trade)

Hva som skjedde da de skotske indiepoperne møtte mannen som har Frankie Goes To Hollywood, ABC og Tatu på samvittigheten.

Flere:

Richard Swift - Dressed Up for the Letdown
Old Man Gloom - Christmas