cover

Light + Shade

Mike Oldfield

2 x CD (2005) - Mercury

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Elektronisk

Stiler:
New Age / Chillout / Techno

Spor:
Angelique
Blackbird
The Gate
First Steps
Closer
Our Father
Rocky
Sunset
Près de Toi


Quicksilver
Resolution
Slipstream
Surfing
Tears of an Angel
Romance
Ringscape
Nightshade
Lakme
Cook's Tune

Vis flere data


Mike Oldfield blir blendet av lyset og går seg vill i skyggene.

Ingen artist har hatt mer innvirkning på min musikksmak enn Mike Oldfield. Det startet en februardag i 1997. Broren min lånte Tubular Bells II fra det lokale biblioteket, noe som skulle vise seg i høy grad å prege meg de neste årene. Det utviklet seg raskt til en besettelse og et evig jag etter å ikke bare ha alle albumene, men gjerne flest mulig singler, bootlegs, promoer, strengt tatt alt med navnet Mike Oldfield på. Over åtte år har gått og nå er det faktisk 11 år siden sist han ga ut et veldig bra album. Den episke The Songs of Distant Earth, tuftet på Arthur C. Clarkes sci-fi-roman med samme navn, vil for meg alltid stå som noe av det ypperste 90-tallet hadde å by på. Etter dette har vi fått servert småpyntelige keltiske viser; nok en runde med Tubular Bells, samt en nyinnspilling av originalen med John Cleese som substitutt for avdøde Viv Stanshall; et album kun basert på gitarlyder; en gjennomgang av de siste 2000 årene på tre kvarter; et forsøk på "chillout", Café del Mar-style; og to tonesatte, ikke-voldelige dataspill. Det har altså ikke stått på bestrebelsene - samtlige album inneholder momenter som bærer prov om at mannen fremdeles ikke har mistet teften til å kreere god musikk, men sett under ett har det gjerne buttet litt på evnen til å videreutvikle låtene fra demo-stadiet.

Den opprinnelige planen var nå å lage et komplekst album med 30-40 forskjellige partier og like mange stemninger, men han følte at det virket utdatert. Dermed gikk han for noe mer nyskapende. Trodde han. Light + Shade-idéen stammer nemlig fra en dobbeltskive i Buddha Bar-serien, kalt Dinner and Party , og allerede her bør det skrike i nødbremsene til flere enn meg. To plater, to forskjellige sider ved Oldfield er altså greia her; én plate med forsøksvis vakker og søvndyssende chillout, og én med mørkere materiale.

Joda, Light åpner forsåvidt relativt dugandes med den ufarlige "Angelique". Standardbeats og enerverende, overjordiske stemmer som gjentar låttittelen (eller noe som ligner) 20-30 ganger, javel, men melodien er riktig så fin. Mike Oldfield har alltid hatt denne evnen til å lage melodier som på en eller annen måte treffer meg, selv om kvaliteten på produksjonen har dalt de siste årene. Der Oldfield for et par tiår siden pepret albumene med enorme mengder detaljer, har han nå gått over til et mer glatt lydbilde der ingenting lyder tilfeldig. Mannen som bodde i telt utenfor huset sitt som en protest mot den eskalerende bruken av elektronikk i musikken på slutten av 80-tallet har for lengst pakket sammen og forflyttet seg inn i varmen - en rekke av instrumentene ble kastet ut av hjemmestudioet i forkant av denne utgivelsen.

Hans Steinway Grand Piano 1928 er et av de overlevende instrumentene og dukker opp ved flere anledninger. Både "Blackbird" og "Rocky" er i og for seg pene, men det oser klisjéer lang vei - særlig sistnevnte kunne ha vært stjålet fra en scene i Baywatch, der far og sønn Mitch og Hobie løper omkring og tøyser med hverandre i saktefilm på stranden ved solnedgang, slik som bare de kan gjøre det. De faller, omfavner hverandre, ruller rundt i sanden og ler. Bildet fryser. Rulletekst.

I "First Steps" stifter vi bekjentskap med musikk fra det første dataspillet Oldfield stod bak, Tres Lunas. Det hele lyder fryktelig storslått, men reddes i land av et småfrekt og nesten, men bare nesten, funky midtpari. "Closer", basert på den franske hymnen "Près de Toi", er forferdelig monton og høres ut forkastet materiale fra Voyager, Mikes rimelig vellykkede flørt med keltiske toner. Den påfølgende låten, "Our Father", skal være en hyllest til den avdøde paven Johannes Paul II, men sliter med et av ankepunktene ved Light + Shade; den horrible bruken av elektroniske vokalister. Mike har hatt en tendens til å forelske seg i slik enkel software de siste årene, og denne gangen har han blitt fascinert av programmene Vocaloid og Cantor. Utfallet blir gjerne deretter: Det låter rett og slett billig.

Light avsluttes med "Sunset", nok en rimelig fin og harmløs låt basert på piano og gitar, men det slår meg at jeg har hørt alt dette her før, enten fra Mike selv eller andre, og skal jeg først høre chillout går jeg heller til for eksempel José Padilla.

Shade skal etter sigende bestå av mørkere materiale, eller "a darker mood within", i følge mannen selv. Dette pirret hvertfall nysgjerrigheten en smule før første lytt, men det viser seg fort at "mørkere materiale" stort sett betyr skamdårlig eurotrance og –techno som vi ble belemret med på 90-tallet. Retro kan være artig, men dette kunne vi godt ha klart oss uten, Mike. Ta for eksempel åpningslåten, "Quicksilver"; er det virkelig noen som vil høre Robert Miles i 2005? Neppe. De stusselige, dunkende rytmene er til stede, det samme er den simple pianomelodien. Når det i tillegg blir smørt på gitaronanering og noe som skal ligne på syngende delfiner blir kvalmen påtrengende.

De to neste låtene forbigår vi i stillhet, mens det er verdt å stoppe litt ved "Surfing" og "Tears Of An Angel". Ikke det at de er spesielt spennende, men begge komposisjonene, og særlig bruken av Vocaloid/Cantor, gir her assosiasjoner til Mikes to beste album på 80-tallet, QE2 og Five Miles Out. Forskjellen er at vocoderen Mike brukte den gang lød mye mer human og ikke så klinisk og syntetisk som her; det har et snev at Jean Michel Jarres tidvis tåpelige eksperimentering med stemmer på Metamorphoses i seg.

"Romance" er Oldfield på sitt absolutte bunnivå. Tiden på Ibiza har tydeligvis satt uslettelige spor. Pumpende rytmer og en produksjon som skriker Let's party like it's 1997 – bring out yer lightsticks!!!" gir meg for første gang en god grunn til å knipse E – for å danse vekk fra denne elendigheten.

Det virker som om det hjalp. Ut fra ingenting dukker "Ringscape" opp. Låten er i likhet med "First Steps" tatt fra dataspillet Tres Lunas, men havnet aldri på albumet ved samme navn. Det skal ikke mer til enn litt hjelp fra Robyn Smyth når det gjelder arrangement og keys, og plutselig er det en nerve og snert i Mike som har vært nær sagt totalt fraværende tidligere på skiva. Rytmene er lik vingeslagene til en ugle, og et herlig samspill mellom gitar og orgelsynth gir meg frysninger inn til beinet. Låten fader sakte ut og det samme gjør godviljen fra meg. "Nightshade" høres ut som et tema fra en tvilsom tv-serie på 80-tallet, og av en eller annen grunn klarer ikke hodet mitt å tenke annet enn Nightrider. Det er sterkt beklagelig å måtte dra frem noe David Hasselhoff har vært delaktig i to ganger i løpet av en anmeldelse, men det gir vel et visst inntrykk om hvor passé det låter.

Det direkte provoserer når Oldfield uttaler til media at det nærmest ikke lages interessant musikk lenger, samtidig som han kommer opp med dette mølet. Man skulle i det minste kanskje tro at denne holdningen kunne føre til kreative kreasjoner, men Light + Shade stinker av råtten eurotechno/trance, åleglatt chillout, klisjéfylte gitarsoloer og pinlige, utdaterte vibber. Det eneste nyskapende med denne utgivelsen er at det følger med fire låter i U-MYX-format som fansen kan mikse og trikse med. Dessverre har dette formatet flere begrensninger enn muligheter, så moroa svinner hen etter kort tid.

Mike Oldfield har tidligere kommet sterkt tilbake ved å gå fra makkverk som Earth Moving og Heaven's Open til Amarok og Tubular Bells II, så jeg gir på ingen måte opp den aldrende helten. Mike har alltid gått sine egne veier uavhengig av hva mange sier. En stor part av fansen skriker etter en ny Ommadawn og Amarok, men han vender bare det døve øret til, og det er på mange måter slik det skal være, han må få lov til å gjøre hva han vil. Denne staheten har gitt oss mange perler, men også et par skikkelige forlis. Beklageligvis tilhører dette dobbeltalbumet den siste kategorien.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på hissig.no
!hissig logo

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Fleet Foxes - Helplessness Blues

(Bella Union)

Årets tema er mørkare og har meir smertefulle linjer. Men varmen, harmonien og den uimotståelige folktonen frå siste er slett ikkje blitt forkasta.

Flere:

Stereolab - Sound-Dust
Årabrot - Solar Anus