cover

Inferno

Motörhead

CD (2004) - SPV / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Tungrock / Rock'n'Roll

Spor:
Terminal Show
Killers
In The Name Of Tragedy
Suicide
Life's A Bitch
Down On Me
In The Black
Fight
In The Year Of The Wolf
Keys To The Kingdom
Smiling Like A Killer
Whorehouse Blues

Referanser:
AC/DC
Iron Maiden

Vis flere data

Se også:
No Sleep 'til Hammersmith (remaster) - Motörhead (2001)
Live At Brixton Academy - 25 & Alive - Motörhead (2003)
Kiss of Death - Motörhead (2006)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Gimme 'head!

De gamle er ikke bare eldst. De er også råest, mest grisete og aller tøffest.

Da jeg for et års tid siden leste Lemmys selvbiografi White Line Fever var det spesielt tre avsnitt som festa seg. Det første handla om hvordan Lemmy og sjåføren hans forsøkte å få i seg alle pillene de hadde kjøpt, før politiet kom fram til bilen. Det andre omhandlet mishandling av en tullete lokal arrangør i Trondheim. Det tredje tok for seg Lemmys irritasjon over alle fans som kun var interessert i bandets ti første år. Sjefen sjøl mener nemlig at noen av bandets beste skiver er laget de siste ti-femten åra. Han følte det dermed frustrerende at så mange fokuserte på det gamle materialet.

Jeg er delvis enig med Lemmy når jeg hører årets utgivelse. Sjøl om det finnes utallige gullkorn fra bandets første år (sjekk samleren No Remorse fra 1984 for oppsummering), har de i år klart å spille inn ei fantastisk fet skive. Inferno har alt det unge menn med Motorhead-merker på jakka og jernkors montert i øvingslokalet prøver å få til. Mange andre også, for den saks skyld. Skiva spruter gnister og river opp asfalt. Motörhead anno 2004 høres på ingen måte daterte ut. Dette er nemlig tidløs rock med pondus. Akkurat som AC/DC, Ramones, Bad Religion og en del andre band kan de levere låter i samme gate i årevis uten at fansen rynker på nesa. Her skjer det kanskje ikke så mye nytt, men låtene er sterke og framføres med en aggresjon og ektefølthet jeg ikke hører mange steder hos unge band. Det virker nærmest som om bandet har fått en vitamininnsprøytning, eventuelt et annet slag stimulerende midler.

Det er imponerende hvordan et band med så mange år på baken høres ut som om de rundjuler et par generasjoner MTV-rockere gjennom tolv kruttsterke rockelåter. Dette er tungt som fjell, slemt som terrorisme, stygt som liggesår og gromt som tax free-sprit. I tillegg er skiva stødig og jevn. Lemmys bidrag på Probot-skiva tidligere i år var bare en liten smakebit på mannens godform. Faktisk river mange av låtene her mer enn den svært fengende Shake Your Blood.

Gitarguru Steve Vai bidrar på Terminal Show og Down On Me, uten at dette betyr så mye til eller fra. På Down On Me er runkinga hans mest iriterende. Ellers får man den stabile trioen Lemmy, Phil og Mikkey. Man tilgir dem fort et par litt anonyme låter når det lukter velbrukt turnébuss og svette groupies av mesteparten.

Motörhead blander fortsatt tyngden fra heavy metal med frekkheten fra punken og skaper et rock'n'roll-monster som kan kjennes igjen når som helst. Denne gangen sitter flesteparten av låtene som ei nyspissa syl i øregangen. Life's A Bitch er for eksempel breibeint kraftboogie, slik bare Lemmy kan gjøre det. Et av høydepunktene er utblåsninga In The Black. Pur motörrock som forhåpentligvis finner sin faste plass i livesettet. Punkinspirerte Fight følger på. Dette er rock som sitter planta i nervesystemet på Lemmy og bare venter på å bryte ut. Når Fight avløses av den tredje knallåta på rad, In The Year Of The Wolf, tar jeg meg i å gripe i løse lufta etter noe beroligende.

Nest siste spor, Smiling Like a Killer, er en annen låt man fort biter seg merke i. Inferno avslutter med en akustisk blues, kalt Whorehouse Blues, som kikker tilbake på karrieren. En morsom og passende avslutning på en ellers heseblesende opplevelse.

Inferno er forresten dedikert til avdøde Who-bassist John Entwistle. Jeg tror dette er akkurat hva som skal til for å riste fyren ut av kista igjen. Dette kan nemlig være den sterkeste, hardeste og mest solide femmeren jeg kommer til å dele ut i år.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Philip Kane - Time: Gentlemen

(Corrupt)

Ein mystisk herre frå London, med stor stemme, poetisk brodd og fertile tonar.

Flere:

Foster The People - Torches
Devendra Banhart - Cripple Crow