cover

Lost With the Lights On

Simon Joyner

CD (2004) - Jagjaguwar / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Singer/songwriter / Folkrock / Slowcore / Sadcore

Spor:
Dreams of Saint Teresa
Evening Song to Sally
Happy Woman
Birds of Spring
Blue
Flying Dreams
Four Birds
Forgotten Blues

Referanser:
Leonard Cohen
Bob Dylan
Townes Van Zandt
Dirty Three
Low
Will Oldham
Nick Drake

Vis flere data

Se også:
Skeleton Blues - Simon Joyner (2006)
Out Into the Snow - Simon Joyner (2009)
Ghosts - Simon Joyner (2012)
Grass, Branch & Bone - Simon Joyner (2015)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Ingen skygge uten lys

Sjelden har skyggesidene vært så vakre som i Simon Joyners verden - en hyllest til melankoliens kvaliteter.

"When people are making music with the intention of making money, then the art itself is instantly compromised." Med en slik uttalelse på sin kappe plasserer Simon Joyner seg umiddelbart i det musikalske landskapet. Ikke som en kompromissløs DIY-er som hater den kapitalistiske musikkindustrien for alt den er verdt, men som en musiker som i ti år har laget musikk som på ingen måte lar seg lede av føringer fra markedskreftene.

Joyner har etterhvert oppnådd en solid posisjon i det brede singer/songwriter-segmentet i amerikansk musikk, og plateanmeldelsene renner over av sammenligninger med forgangne storheter innen sjangeren, som Leonard Cohen og Nick Drake.

Med Lost With the Lights On befester Joyner sin posisjon, og leverer åtte sanger som med en snittlengde på noe over seks minutter per sang er en plate som mest av alt er et poetisk mesterverk. Lydbildet, levert av det fjellstø backingbandet The Wind-up Birds er mollstemt og stille, og låner uttrykk fra blues, country og mer tradisjonell folkemusikk. Joyners musikk er litt som Tindersticks; klassisk instrumentert, men vanskelig å sette i bås - kanskje er den pessimistiske merkelappen slowcore passende.

Pessimistisk er imidlertid en moderat beskrivelse av tekstene Joyner gir oss, bokstavelig talt, fra hjertet. Det er noe med alle disse triste, litt tafatte, voksne mennene som på død og liv skal fortelle oss hvor fælt det er å eksistere - med Sophia som et eksempel på hvor galt det av og til kan gå - som rakner når alle sangene på alle platene handler om tristesse og gru, SÅ ille kan de da ikke ha det, disse mennene? Og her er det Joyner skiller seg ut fra røkla. Han har det ikke så alt for ille, men presterer det kunststykket å finne det skittenvakre i enhver sammenheng, det poetiske i det ødelagte, det melankolsk vakre i det tilsynelatende overfladiske. Som i Happy Woman:

Like a carousel in a carnival
or a balloon caught inside a tree
What makes something magical
is how it's grounded not how it's free

Joyner ser det halvfulle glasset, og han liker det. Der vi ordinære, happy-go-lucky lyttere ser skjønnheten i det løsrevne og frie, ser Joyner kun det planløse og overfladiske i en frittflyvende ballong, og vektlegger heller det som holder den tilbake, det konkrete, håndfaste treet. På denne måten gjør han den negative tonen som gjennomsyrer Lost With the Lights On mer troverdig - han har ikke gått gjennom så mye verre ting enn oss andre, men han ser verden gjennom andre briller enn oss, og synger om opplevelsene deretter. Joyners blikk på verden er et blikk fra graven, det er tapet, melankolien, mørket og savnet som er de virkelige verdiene, ikke den alltid midlertidige følelsen av lykke, lys og nærvær. Det høres unektelig forferdelig deprimerende ut, men ender opp med å være svært vakkert, om enn på en litt dyster måte, som i Four Birds:

The rain is making music
With the sidewalk and the bushes
But don't attempt to own it
Just listen for a moment

Et bilde av en regnvåt gatestump dukker opp på netthinnen, men heller enn å la oss irritere over det fuktige, klamme, ber Joyner oss se det vakre i scenariet, den monotone lyden av regndråpene som treffer buskene og fortauet, en etter en, i en tilsynelatende uendelig strøm.

Lost With the Lights On er simpelthen en umåtelig vakker plate, men arrangementene som følger Joyners betraktninger omkring væren og intet blir til tider i overkant monotone, noe som gjør at enkeltsporene har en tendens til å drukne i helheten. Det er dog trolig også noe av hensikten, den minimalistiske instrumenteringen plasserer fokus der det bør være, nemlig på Joyners solide stemme og uovertrufne lyrikk. Til sist noen ord fra Simon Joyner man kan ta med seg på veien (den smale veien, altså...)

The archway is broad enough for two
But it holds one with plenty of breathing room
The highway is narrow but never-ending
You can't get comfortable but it's forgiving...

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

JO JO !!! JA JA !!!...
16.08.17 - 14:09

Hej hej, vad kul att se...
05.07.17 - 16:42

Tips på webbplatser med raba...
21.06.17 - 19:33

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo