cover

Greaseland

Kid Andersen

CD (2006) - Blue Mood / Grappa / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Blues

Stiler:
Funk / Bluesrock / Vestkystblues

Spor:
C'Mon Johnny, Let's Hit That Town
I'm Tired
Jennifer, Jennifer
Devil Got My Woman
The Dirt People
Brandy!
Strange Land
Slimy Town
The Bender
Mexico Kid!
Greaseland Boogie
Jumping at Shadows
Whiskey!

Referanser:
Otis Rush
Albert King
Magic Sam
R.L. Burnside
Vidar Busk
Fleetwood Mac

Vis flere data

Se også:
The Dreamer - Kid Andersen (2007)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Mørkt, men lyst

Kid Andersens leverer et betydelig mer variert og mørkere soloalbum her, men det er fortsatt moro å høre på eksilblues-gitaristen.

Mange her til lands aner ikke hvilken kometkarriere Christoffer "Kid" Andersen har hatt. Jeg husker han fra de tidlige jammene til Oslo bluesklubb. Med blazer og BI-cordfløyelsesbukse virket han ikke den gang som noen gave til norsk blues, men så feil kan man ta. Hard jobbing og et betydelig talent førte til at han etter hvert ble husgitarist på Muddy Waters bluesklubb i Oslo, noe som igjen førte til at han ble invitert over til USA for å spille i bandet til Terry Hanck. I California har han smidd mens jernet er varmt og fått et betydelig kontaktnett blant eliten av amerikanske bluesmusikere på vestkysten. Nå er han fast gitarist for Charlie Mussellwhite, som jo er en av de virkelig store kanonene i amerikansk blues. Han har gitt ut en soloplate, medvirket på en rekke andre utgivelser i Norge og USA og produsert plater.

Greaseland er Andersens andre soloplate, og der den forrige - Rock Awhile - var et herlig overskuddshorn av svingende blues, er denne skiva noe ganske annet. For det første maler Kid med langt bredere pensel denne gangen, og sånn sett er Greaseland et klart resultat av gitaristens vesentlig utvidede musikalske smak. Mens bluesen ligger i bunn hele tiden, er det flere låter som låner inspirasjon fra R&B, funk og hillcountry-blues. Det er også tydelig i tekstene at Andersen har modnet personlig og opplevd noen av livets skyggesider til tross for sin unge alder.

Som tittelen antyder er tematikken på Greaseland relativt mørk og grimete. Låttitler som Greaseland, The Dirt People, The Bender og Slimy Town taler sitt språk, men det finnes også en rekke livsbejaende innslag her. På en måte er dette noe så sjelden (innen blues) som et konseptalbum, der Andersen utforsker og beskriver sitt indre Greaseland og et ytre Greaseland bestående av kvinner, alkohol og festing. Albumet starter med voodoo-aktige It's Dark in Here, som passer tematikken på albumet som hånd i hanske, selv om låta i seg selv kanskje ikke er noe pangstart på albumet. Men på andresporet er festen i gang, med rikelige mengder med møkkete rytmegitar og eminent solospill av både Kid og munnspiller Richard Gjems. I tillegg er det bare å nyte det fantastiske kompet bestående av Martin Windstad og Bjørn Holm, begge med fortid fra Vidar Busks band.

I'm Tired er mer tilbakelent og stemningsfull, mens Jennifer, Jennifer igjen girer opp til fest. Devil Got My Woman er en gammel Skip James-sak med falsettsang fra Andersen, som i mine ører halter litt. The Dirt People er funky blues, med Earl Hooker-aktig gitar og vesende orgel fra Augland. Ikke helt min tekopp, men greit nok. Så kommer en av platas mest tradisjonelle blueslåter i Brandy! Herlig low-down munnspill fra Gjems og mer bunnsolid rytmespill fra Augland krydres med Burnside-aktig slide fra Andersen. Strange Land og Slimy Town er etter min mening de svakeste sporene på plata, mye på grunn av terpingen på dommedagsstemning. Men bevares, det låter fett musikalsk. The Bender er en bedagelig ruslende sak som drives frem av Auglands pumpende orgel og fantasirikt solospill fra mannen selv. Han høres veldig ut som Vidar Busk her, og det er jo bra. Mexico Kid er en surf instrumental i beste Dick Dale-tradisjon, med plenty av meksikansk krydder.

Greaseland Boogie er en videreutvikling av Magic Sams patenterte boogie, som tar av idet Charlie Musselwhite hopper inn med uforlignelig munnspilling. Det svinger grymt. Duster Bennets Jumpin at Shadows gis respektfull behandling med nydelig Peter Green-inspirert gitarspill og orgel så fett at det drypper over kantene. Det hele avsluttes med rølpelåten Whiskey! Som er en hyllest til festing, drikking og alt som er gøy. Gjems iltre munnspill er spesielt gledelig og hør Winstads kirurgiske kaostromming! Herlig. Lydeffekter med kuler som viner og glass som knuses gjør at dette fort er platas tøffeste, og jeg sitter igjen med et ønske om mer galskap av denne typen.

Etter min mening spriker dette albumet litt for mye til å lande en toppkarakter, og Kids eksperimentering er ikke alltid av det gode. Jeg hadde nok valgt Rock Awhile før Greaseland, uten at jeg helt veit hvorfor. Kanskje mest fordi jeg synes Kid Andersen er best når det svinger og tuter. Men for all del – dette er nok en kjempeplate fra Kid som beviser at vi har mye moro i vente fra den kanten, både på egne og andres utgivelser.

comments powered by Disqus

 



Artikler, nyheter


Torgeir Waldemar: Natta, tankane og morgondagen

Den brenn min santen denne plata, den brenn seg fast...

Hardingfelepsykedelia
The Low Frequency In Stereo + Nils Økland = Hardingfelepsykedelia.

Podium

Hovedsiden / Siste:

Synes vel ikke det var så...
26.11.14 - 10:37

Hei, jeg heter Adrian og er...
31.10.14 - 12:26

Svart/hvitt er i det minste...
25.10.14 - 07:37

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo


Torgeir Waldemar - Torgeir Waldemar

(Vestkyst)

Den brenn min santen denne plata, den brenn seg fast.

Tidligere:

Ought - More Than Any Other Day