cover

The Altogether

Orbital

CD (2001) - London Records 90 Ltd. / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Elektronisk

Stiler:
Techno

Spor:
Tension
Funny Break (One Is Enough)
Oi!
Pay Per View
Tootled
Last Thing
Doctor?
Shadows
Waving Not Drowning
Illuminate
Meltdown

Referanser:
Tool
Ministry
Underworld

Vis flere data

Se også:
Back To Mine – Personal Collections For After Hours Grooving - Orbital & Diverse artister (2002)
Work 1989-2002 - Orbital (2002)
Blue Album - Orbital (2004)

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Ufokusert mosaikk

Det siste utspillet fra brødrene Hartnoll danner aldri noe helt bilde.

Mitt sterkeste (og tristeste) Orbital-minne utspant seg på Quart-festivalen i 1994, da jeg i et øyeblikks feilberegning undervurderte deres popularitet blant Quart-publikummet og unnlot å sikre meg en plass på deres smått legendariske opptreden på Vaskeriet det året. Slukøret måtte jeg stå på utsiden etter iherdige forsøk på å overtale dørvakta til å tro at jeg burde være på andre sida av sperringen. Alt sammen fånyttes, og da de første rytmene ble slengt ut mot publikum var jeg på vei til Kassematten for en helaften. Etter denne skjellsettende opplevelsen har jeg hatt et noe anstrengt forhold til brødrene Hartnoll, selv om jeg har svingt meg til klassikere som Wasted og Belfast i ettertid og likt det!

La meg hoppe til nåtid. 2001 og Orbital gir ut deres sjette album siden debuten i 1991. Coveret prydes av dødningehoder som bærer brødrenes kjennetegn; de spesialdesignede "hodelyktene". Hvis omslaget varsler et stilskifte mot et tøffere og dystrere musikalsk uttrykk, understrekes dette ytterligere på åpningskuttet Tension, med et frontalangrep fra første beat. Det massive lydbildet kan til tider minne om Ministrys lydkanonade fra begynnelsen av 1990-tallet med et uttrykkelig industrielt preg. Det låter ikke spesielt interessant i mine ører, og representerer ikke den mest fascinerende siden av brødrene Hartnolls musikk. Da er neste låt og første singel fra skiva, Funny Break (One Is Enough), et bedre eksempel på hva gutta står for. Med Naomi Bedfords vokal over fengende break-beat og dyp bass, gjenskapes det uttrykket som har definert Orbital og gitt dem en plass blant technoens superstjerner. De karakteristiske blippene, bloppene og frekvensskruingen som har fulgt Orbital siden tidenes morgen dukker opp på Oi!, og det er som om tiden har stått stille. Dette ville vært banebrytende i 1991, men 10 år etter et dette ingenting å heve øynebrynene for. Dette, kombinert med samplingen fra Ian Durys Hit Me With Your Rhythm Stick, hensetter minnene langt tilbake i tid.

Det krasse uttrykket returnerer på Tootled, som er brødrenes homage til det amerikanske orkesteret Tool. Etter å ha spilt med gruppa på Lollapalooza, fikk Hartnollene fot for den harde, gitardrevne musikken til Tool hvorpå de vandret hen og kjøpte alle skivene deres. Tootled er en salig blanding av Tools produksjon, og utgjør et hav av samplede gitarer og skrikende vokal. Sikkert bra for dem som har behov for å få blåst ut litt aggresjon, men jeg lar meg ikke imponere over kvaliteten på produksjonen. Et hysterisk spor som er med på å understreke det usammenhengende preget Orbital serverer på denne langspilleren.

Den spooky følelsen på Doctor? satt pannebrasken til undertegnede i flammer. Hvor har jeg hørt dette før? Intens lytting og frenetisk leting i hjernens irrganger førte frem etter en stund. Dette er brødrenes versjon av tittelmelodien til den geniale og meget skumle science fiction TV-serien Doctor Who, som man fikk inn på kabelnettet i hine hårde dager. Låta har vært en sentral ingrediens på Orbitals konserter (for alt jeg vet kan den ha blitt spilt i Kristiansand), og plassert på plata etter påtrykk fra fansen. For de som setter pris på denne sorten kuriosa er denne låta alene verdt prisen på skiva.

Gutta forsøker å følge opp den skrudde stemningen på Shadows, men makter ikke å ta igjen originaliteten fra Doctor Who sitt lydspor. Shadows ble etter sigende laget som lydspor til en kansellert TV-serie, men gutta fant den likevel god nok til å inkludere i denne sammenhengen. Deretter forsøker brødrene seg på en popkarriere, med de oppkonstruerte poplåtene Waving Not Drowning og sang-sangen Illuminate med David Gray på vokal. Popsangen er ikke et uttrykk som Orbital mestrer, og forsøket faller på sin egen urimelighet.

Heldigvis går det avsluttende sporet, Meltdown, i stikk motsatt retning med et mer langsomt og utforskende preg. Også denne låta stammer fra et biprosjekt som gutta har vært involvert i. Sammen med koreografen Lea Anderson laget brødrene musikken til en danseforestilling som ble fremført under Meltdown-festivalen i London 2000. Man kan ane at låta har et konseptuelt utgangspunkt, men man behøver ikke kjenne tematikken eller ha sett forestillingen for at dette skal fungere. Her tar brødrene i bruk en mer eksperimentell tilnærming til låtskrivingen, og kommer opp med interessante lydkulisser og utfordrende bruk av rytmikk. Det hele bygges opp mot et klimaks midtveis, for å tas ned igjen med dype bassfrekvenser og et tungt rytmebrudd.

Meltdown er en god avslutning på en mosaikk som ikke danner et fokusert bilde. I stedet blir man sittende igjen med et knippe låter som er hentet inn fra ulike prosjekter og i noen tilfeller etter å ha støvet ned innerst i låtskapet til brødrene Hartnoll.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Beirut - Gulag Orkestar

(Ba Da Bing!)

19 år unge Zach Condon leder an marsjerende sigøynere i en hitparade av utbasunerende skrangleorkestre i majestetiske fanfarer.

Flere:

The Low Frequency in Stereo - Futuro
Atomic - Feet Music