cover

Lipstick Traces: A Secret History of...

Manic Street Preachers

2 x CD (2003) - Sony Music / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Britpop / Rock

Spor:
Prologue To History
4 Ever Delayed
Sorrow 16
Judge Yr'self
Socialist Serenade
Donkeys
Comfort Comes
Mr Carbohydrate
Dead Trees And Traffic Islands
Horses Under Starlight
Sepia
Sculpture Of Man
Spectators Of Suicide
Democracy Coma
Strip It Down (live)
Bored Out Of My Mind
Just A Kid
Close My Eyes
Valley Boy
We Her Majesty's Prisoners


We Are All Bourgeois Now
Rock And Roll Music
It's So Easy (live)
Take The Skinheads Bowling
Been A Son
Out Of Time
Raindrops Keep Falling On My Head
Bright Eyes (live)
Train In Vain (live)
Wrote For Luck
What's My Name (live)
Velocity Girl
Can't Take My Eyes Off You
Didn't My Lord Deliver Daniel
Laste Christmas (live)

Referanser:
Suede
Catatonia
Pulp
The Clash

Vis flere data

Se også:
Lifeblood - Manic Street Preachers (2004)

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Til å bli gæern av

Tid for rariteter, B-sider og merkelige coverlåter for marxistrockerne fra Wales. Det holdt altså ikke med en samleplate?

Manic Street Preachers er - i moderne tider - noe såpass sjeldent som et rockeband med sterkt politisk budskap. Ikke bare skriver de tekster langt over hjerte/smerte-nivået vi andre dødelige forholder oss til, men pussig nok har de hatt denne innpakningen hele veien samtidig som de har klart å klatre høyt på både salgslister og hitlister. Hva er det med disse 3(4) herrene fra Wales? Og hvorfor er Manic Street Preachers et band de fleste enten elsker eller hater? (prøv å navnedroppe bandet på neste nachspiel, hvis du synes stemningen er litt laber). Symfonisk, svulstig, pompøs rockemusikk på den ene siden, satt opp i mot en sterk, klar, agiterende og innbitt kvass rock på den andre siden er vel en måte å beskrive musikken på.

Mitt første møte (og her innbiller jeg meg på ingen måte å være alene) med Manic Street Preachers var Generation Terrorists (1992) og låten Motorcycle Emptiness. En drømmeaktig, suggererende, men barsk rockelåt trollbandt meg ganske kjapt. Gold Against The Soul (1993) inneholdt noen vasse låter med mye, mye trøkk (vokalist Bradfield skrek det han maktet), og var igjen et godt påfyll fra et band som også kan sies å ha sin del av britpop-kaka. Så skjedde mye rart: Richey James forsvant (og da mener jeg forsvant), en gang midt på nittitallet, hvorpå bandet klarte å gi ut makkverket The Holy Bible (1994). Æsj. Nedtur. Skuffelse. Men gatepredikantene har hentet seg opp igjen, dog i et mer spiselig format med storselgere som Everything Must Go (1996) og This Is My Truth Tell Me Yours (1998). Opptur. Glede. Ny musikk.

Høydepunktsamlingen måtte komme, med Forever Delayed (stadig pompøs!) i 2002. Og her ser det ut som de tre gjenværende i Manic Street Preachers ikke var helt fornøyde med bare å gi ut crème de la crème, men like så godt å smelle til med en raritet- og B-sidesamler ikke så lenge etterpå. Lipstick Traces: A Secret History Of Manic Street Preachers (2003) inneholder to plater, henholdsvis med B-sider og diverse løsøre fra samleplater og annet hist, mens plate nummer to inneholder 15 coverlåter (!), hvorav fem av disse sistnevnte presenteres i live-tapninger. Tja, lett å tenke seg til at dette er noe for den innerste delen av klanen, men la oss se om den tanken holder stikk.

Gjennomlytting av plate nummer 1 (raritetene, det ikke tidligere utgitte) gir ved første runde en helt avslappet respons. 4 Ever Delayed er vel det musikalske høydepunktet som melder seg, mens noe av materialet fra tidlig nittitall gir mer dårlig lyd og hårete følelse enn glede over det man får. Tekstene har som vanlig fortettet meningsinnhold og politiske budskap (vanskelig å unnslippe det, med titler som Socialist Serenade...), og lyden er skarp, hard og tett, iblandet mer vidløftige gitarpartier.

Plate nummer to gir dessverre større problemer. Her finner man virkelig hummer og kanari, der hummeren er selvdød og kanarien har fått en eller annen sjelden tropisk sykdom. Først av alt: Bandets tolkning av Raindrops Keep Falling On My Head (Evergreen-sviske av B.J. Thomas) som opprinnelig fulgte med en støtte-CD for Bosnia en gang på midten av nittitallet, er svært dårlig, og når de følger opp med nok en "easy listening experience" med Can't Take My Eyes Off You begynner jeg å lure på om dette er låter som passer bedre på plateselskapets årlige interne julebord enn på et aldri så lite rocketestamente fra et politisk ladet rockeband. Da kan det vel også nevnes at en live-versjon av deres tolkning av Last Christimas (Wham) hører under samme kategorien. Det er ikke bra, det er ikke gøy eller morsomt, og jeg skjønner ikke hva de skal med det. Mer relevante kutt på denne plata er for eksempel to låter av The Clash (Train In Vain og What's My Name), særlig med tanke på at The Clash har vært en viktig inspirasjon. Lyden på de fem livekuttene er langt under pari, og minner meg svakt om den råtne bootlegen jeg engang fant med The Doors, der en drita full Jim Morrison synger Elvislåter til han ramler av scenen. Muligens fascinerende på en svak musikkhistorisk måte, men en plate jeg aldri gadd å sette på mer enn en gang.

Dette får jeg ikke til å fungere. På det beste kunne Manic Street Preachers ha gitt opp tanken om en dobbeltskive, og heller utgitt en enkeltskive og hoppet over de 15 coverlåtene. Denne delen av utgivelsen trekker det hele svært langt ned, og er bare irriterende. De 20 kuttene på plate nummer en står til OK akkurat, uten å begeistre særlig. Og her kunne de vel i CD-alderens tider heller ha tatt noen av kuttene og smørt på litt ekstra når Forever Delayed (2002) kom ut, så kunne vi heller ha sluppet dette. Jeg liker Manic Street Preachers svært godt, men dette ga ikke noe særlig mer på plusskontoen på tross av 25 kutt med bandet.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Grey de Lisle - The Graceful Ghost

(Sugar Hill)

Ei countryplate med både ynde og tungsinn. Akustisk, vitalt og tett i tett med sterke låtar. Ta vel imot: Grey De Lisle.

Flere:

The Sea and Cake - One Bedroom
Simon Joyner - Out Into the Snow