cover

Relayer

Yes

CD (1974) - Atlantic / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


Cha-cha-cha cha-cha

Uten tvil Yes' særeste album, både tekst- og låtmessig. Bør likevel regnes som en av de ultimate klassikerne.

Etter utgivelsen av den enestående Close to the Edge i 1972 skjedde det en del rundt Yes. Den jazza trommisen Bill Bruford forlot bandet under den påfølgende turnèen, og inn kom mer hardtslående Alan White, som fra før hadde spilt på blant annet John Lennons Imagine.

Bruford rakk å spille inn to låter (Heart of the Sunrise og Perpetual Change) til den triple live-LPen Yessongs (1973), mens White fikk æren av å sette sitt preg på de øvrige. I likhet med blant annet Deep Purples Made In Japan fikk albumet klassiker-status, og bød på litt mer rufsete versjoner (mye grunnet Whites spillestil og tolkninger) av låter fra bandets til da tre siste album (The Yes Album, Fragile og Close to the Edge).

White lærte låtene på baksiden av et flysete på vei til konserten, og fremførte fullt sett foran ti tusen publikummere. Squire truet med å hive ham ut av vinduet hvis han ikke ble med i bandet, og med det i bakhodet at Squire sikkert er nærmere 1.90 fra liktornene og opp, turte han vel ikke annet enn å bli med. Uansett, White gjorde en formidabel innsats på live-albumet, og gjorde også sitt når det gjaldt den stilmessige endringen på det kommende studioalbumet.

Deres sjette utgivelse, Tales From Topographic Oceans (utgitt helt på tampen av 1973), var nok en tanke mer eksperimentell enn Close to the Edge, men denne gangen lyktes de ikke helt. Dette var en dobbel LP med fire låter, med en varighet på alt fra 18 til 21 minutter. De mest kritiske begynte å stille spørsmål om hvorvidt kvintetten begynte å bli litt vel ambisiøse med det de gjorde. I forkant av albumet ble det sagt at det dreide seg om et konseptalbum basert på Bibelen, noe som forståelig nok hørtes mildt sagt dristig ut. Som følge av mangelen på tillit fikk Anderson blod på tann og var fast bestemt på å gjennomføre prosjektet. Stilmessig beveget bandet seg i en litt mer mørkere og atmosfærisk retning enn tidligere, noe som igjen svekket interessen hos fansen. Keyboardist Rick Wakeman var heller ikke redd for å uttrykke sin misnøye, og forlot Yes fordi han ikke fikk utfolde seg nok på albumet.

Etter Wakemans avskjed hentet de inn sveitsiske Patrick Moraz, og ga ut Relayer i desember i 1974. Denne gangen dreide det seg om en enkel LP, bestående av tre låter.

Det 22 minutter lange eposet The Gates of Delirium ble tildelt side 1, og dette var ensemblets til nå mest utfordrende stykke, både hva fremførelse og lytting angår. Anderson skrev hele greia på egenhånd, og dette var første gang han presenterte et fullstendig stykke musikk for bandet, varigheten til tross. Han hamret frem verket i sin helhet på piano, mens de andre i bandet så på ham som om han var gal. Ideen bak "låta" var at bandet skulle gjenskape krig og kaos med de midler de var i besittelse av, det vil si sine instrumenter, og etter resultatet å dømme må man kunne si at de lyktes med det.

The Gates of Delirium er et eneste stort kaotisk krigs-scenario omgjort til musikk, der blant annet utfordrende taktskifter og arrangementer gjør sitt for å sette farge på helheten. Paradoksalt nok ble det som en singel hentet ut et fire minutter langt følelsesladd parti fra LPens førsteside som etter hvert fikk tittelen Soon. I likhet med And You and I fra Close to the Edge er Howes steelgitar fremtredende, og dette gir The Gates of Delirium en ganske så emosjonell avslutning på et ellers svært krevende stykke musikk.

Sound Chaser derimot, er det stikk motsatte. Det kaotiske står også her i førersetet, og den som måtte ha mot nok til å prøve å følge med på musikken må nok innhente seg flere ganger utover i låta. Det går fort, og riffet (om det i det hele tatt kan kalles det?) på verset har sannsynligvis ingen greid å spille uten å måtte knyte opp fingrene etterpå. Dette er vel kanskje det snåleste bandet har gjort, og da kan du selv tenke deg! Et eneste stort virvar altså, men Yes har da heller aldri vært kjent for å kjenne sine begrensninger. Det litt "kaotiske" inntrykket til tross, man klarer etter noen lyttinger å skimte en slags "struktur", men gudene skal vite at denne ikke fester seg med det første.

Tredje og siste låt på Relayer er den aldeles nydelige To Be Over, som i likhet med singelvalget Soon må tåle å kalles en ballade. Noen vil kanskje mene at ballade-begrepet er ensbetydende med de nyere, klissete og snørrvåte listetoppene som er å finne på det som er av hit-samlinger rundt omkring, men du finner ikke mange av de eldre proglåtene som har mer sjel enn denne. Også her er steelgitaren svært markant, og nærmest hele låta igjennom gjemmer Squire og Howe seg bak Andersons sølvguttvokal.

Dette var det eneste albumet bandet gjorde med sveitseren bak tangentene, men etter at de øvrige medlemmene gjorde hvert sitt soloalbum året etter (1975) returnerte Rick Wakeman i forkant av den glimrende Going For the One, som igjen tok Yes i litt tyngre retninger.

Og etterpå?

Etter 1978s ikke fullt så gode Tormato (albumet byr på noen alldeles flotte låter, men havner litt i skyggen av de andre) forlot han bandet igjen, fordi kjemien innad ikke lenger var den samme som før. Anderson forlot også gruppa samtidig, og i 1980 ga Yes ut Drama, med ny vokalist og keyboardist i henholdsvis Trevor Horn og Geoff Downes (ex-Buggles, kjent for den lettere plagsomme Video Killed the Radio Star).

I 1981 kom bandet i kontakt med Trevor Rabin, et 18 år gammelt gitartalent som etter utgivelsen av 90125 (1983) også skulle lokke tenåringsjenter til Yes-konserter. Albumet, hvis tittel er hentet fra LPens katalognummer, var mer poppa enn de andre, og meningene er mange. Noen mener dette er bandets største tabbe noensinne, mens de som bare gikk etter listeplasseringene mente det stikk motsatte. Åpningssporet Owner of a Lonely Heart gikk som en farsott i lang tid, og er vel også den låta som gjorde at bandet fikk sitt kommersielle gjennombrudd. Dette var for øvrig også Andersons comeback-album, og sammen med Rabin gjorde bandet ytterligere tre album; det siste i form av 1994s Talk, som vitnet om at bandet beveget seg mer tilbake til den progressive rocken.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Old Man Gloom - Christmas

(Tortuga)

Redacteuren spør, redacteuren svarer: En åpen samtale med seg selv om Old Man Gloom.

Flere:

Bonnie Prince Billy - The Letting Go
Atomic - Feet Music