cover

Hollinndagain

Animal Collective

CD (2006) - Paw Tracks / Dotshop.se

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Dyrenes kakofoniske, forføreriske lydtepper

Bak all prasling og rasling gjemmer det seg en tilstedeværelse med hypnotiserende effekt.

New York-kollektivet Animal Collective innfridde alle forventninger og vartet opp med et av de mest forførerisk innsmigrende livesettene undertegnede så i 2004, da bandet gjestet Oslo-klubben Blå og den første Random System Festivalen.

Som de tidligere musikkfavorittene Mercury Rev i starten, var bandet en forlokkende blanding av støy og pur psykedelisk popmagi. Senere har de i likhet med sine forbilder (?) eller musikalske slektninger beveget seg i en mer utadvendt popretning og nedtonet støy- og eksperimentdelen. Den seneste platen Feels (2005) har dermed fått en ikke ubetydelig posisjon i indiekretser - og er absolutt en finfin skive - tross at den ikke på noen måte kan sies å være like utfordrende eller spennende som forgjengere som Here Comes the Indian, Spirit They've Gone, Spirit They've Vanished, Danse Manatee eller Sung Tongs.

Deres begrensede og sjeldne livealbum Hollinndagain kom opprinnelig utelukkende som 300 håndmalte vinylskiver i 2001. Albumet dokumenterer liveopptredener med gruppen fra første halvdel av 2001. Platen som nå kommer i en nyutgivelse tar oss med inn i bandets mest kreative periode. Men den viser også en vanskeligflørtet utgave av kollektivet. En indignert og irritert, smått frustrert medboer er alt annet enn fornøyd når jeg setter på denne skiva!

Etter å ha fullført innspillingene av Danse Manatee, dro Animal Collective (i denne støpningen bestående av Avey Tare, Panda Bear, og Geologist) på sin første USA-turne sammen med vennene og medkonspiratørene Black Dice. I forkant spilte de en serie konserter i deres daværende hjemby New York. Fordi disse konsertene i stor grad var for en smal krets av venner og bekjente som så bandet spille live ganske ofte, følte de at det var viktig å levere nytt materiale til hver eneste konsert. Denne skiva er en samling av opptakene som ble gjort av disse livejammene og radiosesjoner i samme tidsperiode, og vi møter bandet på sitt mest utilgjengelige.

Musikken er ikke behagelig i vanlig forstand, men den er ekstremt tilstedeværende, skarp og intens. Noen av støysekvensene her kan nok skremme fanden på flatmark eller få norske satanister til å krype til korset og be om tilgivelse for sine kirkebrenninger.

Animal Collective har med rette blitt beskrevet som et neo-tribalt band. Det er noe bankende rytmisk insisterende i det suggestive, repetetive drivet som de bokstavelig talt hamrer frem en form for abstrakte avantgarde ritualer. Klappende og dunkende trommelyder og perkusjon utgjør en ikke ubetydelig del av kjernen i bandets uttrykk. Det er et uhyre sammenvevd lydbilde som trer frem i det lydcollaget eller - kaoset som trioen skaper.

Men bak all den praslende, raslende og rumlende støyen og atonale "fuglesangen" og "leirbålmusikken", bak alt manisk, tilsynelatende ukontrollert, upolert klitter og klatter og ekkodrevne vokalskrik finnes en varme og inderlighet som skiller dem fra de andre nye amerikanske noisebandene.

Det er en sårbar nerve og tilstedeværelse og en fordekt sarthet i bandets innestengte glitschlyder og kollektivets bruk av analoge støykilder. Om det er fotstampingen, korsangen, den vokale hummingen, de hissende og gnissende perkussive lydene, de akustiske gitarene eller bare sjelen til utøverene er vanskelig å fastslå, men det har hypnotiserende effekt og skaper en nostalgisk, trist stemning.

Noen av sporene har en mer friflytende og atmosfærisk stemning. Det er bemerkelsesverdig tildragende og fascinerende å høre på alle disse forvrengte elektroniske lydene og klikkingen.

Men det er ingen enkel sak å lytte til Animals Collective på denne skiva. Ved første gjennomhøring høres noen av kuttene nesten irriterende ut selv for en fan, men sakte og sikkert smyger de seg inn under hudflaten.

Venner av droning, forvrengt støy med underbygde popharmonier kan glede seg over denne skiva, som likevel ikke er blant kollektivets aller fineste.

comments powered by Disqus

 



Artikler, nyheter


Ekstranummer #63: Nostalgi i slengbuksas tidsalder: Den norske retrobølgen på 70-tallet, del 7

Krigstegneserier ble lest av gammel og ung og holdt minnet om andre verdenskrig friskt. Superheltene fristet derimot magrere kår i Norge. Ble de for futuristiske og teknologioptimistiske for tidas tilbakeskuende klima?

Podium

Hovedsiden / Siste:

Svart/hvitt er i det minste...
25.10.14 - 07:37

Svart/hvitt er i det minste bedre...
25.10.14 - 07:37

sign post
10.10.14 - 12:56

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo


Ought - More Than Any Other Day

(Constellation)

I avdelinga postpunk med noko attåt serverer Ought eit særs overtydande tilskot.

Tidligere: