cover

King

T.I.

CD (2006) - Atlantic / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Hip-Hop

Stiler:
Southern rap / Crunk

Spor:
King Back
Front Back
What You Know
I'm Talking to You
Live in the Sky
Ride Wit Me
The Breakup
Why You Wanna
Get It
I'm Straight
Undertaker
Stand Up Guy
You Know Who
Goodlife
Hello
Told You So
Bankhead

Referanser:
Lil' Wayne
Slim Thug
UGK (Underground Kingz)
Young Jeezy
Three Six Mafia

Vis flere data

Se også:
Paper Trail - T.I. (2008)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Prince mild

Dette var platen da kongen av sørstatsrap skulle bestige tronen.

T.I. (som i beste schizofrene hip-hop ånd nå og da figurer som T.I.P.) har siden debuten brautende nok kalt seg kongen av sørstatene. The King. Og dette skulle liksom være albumet som beviste det for godt. Endelig skulle ungene sparkes ned fra haugen og T.I. skulle stå igjen som den ubestridte lederen av den nye skolen. Hvilket i dette tilfellet vil si Southern rap.

Det ble ikke helt sånn, selv om man det lukter take-over lang vei av de første sporene. Åpningslåta; Just Blaze-produserte King Back er T.I. på sitt råeste. Pompøst og jævlig, funky og med sultne, sultne T.I. on top of his game, som det heter. Andresporet som mer eller mindre er en re-make av UGKs gamle banger Front Back Side to Side er også akkurat der man vil ha T.I. Bun B leverer nok en gang feilfritt og Pimp C leverer første verset jeg har hørt av han siden løslatelsen. Ikke akkurat spennende, men moro at gutten er ute igjen om ikke annet. Fet video har låta fått også.

Etter What You Know sitter man faktisk med følelsen av det er en klassiker man har mellom hendene. Alt er så bra, så riktig produsert og så skreddersdd for T.I. at man ikke ser hvordan det her kan gå galt. Rett og slett sørstatship-hop på sitt beste. Så var det den greia med skinnet og bjørnen og salg og sånn, da.

T.I. har åpenbart kjørt seg fast i konge-tematikken, og godt over halvparten av låtene består av enormt tunge og pompøse produksjoner som alle etter noen gjennomhøringer framstår nokså likelydende. Og ingen av dem er spektakulært bra på noen måte. Snarere tvert imot. Just Blaze-produksjonen på I'm Talkin' to You er toogtjue-på-dusinet vare med i overkant masete trommer og samples. Riktignok leverer T.I. greit nok i en beat han drukner totalt i, og ikke har mulighet til å hevde seg på - og refrenget er totalt bortkasta. Swizz Beats-produserte Get It er hakket mer aggressiv; New Yorkish produsert med hissige trommer. Strengt tatt har vel ikke Swizz levert fra seg en klassisker heller, men T.I. greier seg i alle fall bedre her enn på I'm Talkin to You.

Mannie Fresh-prodda Top Back er i seg selv et godt over middels kult spor, men det mister mye relevans i konkurranse med en haug av andre storslagne beats med jævla mange tepper av lyd. Låta er (utenom de tre første sporene) det klart beste basert på produksjonskategorien "beats som dekker over manglende selvbilde", hvor for øvrig You Know Who føyer seg fint inn i rekka med Solomon Burkes Fight Back-sample og blåsere.

Det andre store ankepunktet ved albumet er de noe vasne damesynth-låtene som heller ikke funker særlig godt. Av en eller annen grunn har T.I. valgt å ta med seg (du er så-played-out-vær-så-snill-å-dra-til-hælvete) Jamie Foxx (som man kan mistenke faktisk tror han er Ray Charles) på Live in the Sky over en vassen, kjip pianosamplende, synth-jævlig Keith Mack produsert beat som kanskje gjør dama di litt trist. Jeg syns produksjonen var trist jeg også. Men på en litt annen måte. T.I skal være litt dyp og sånn, og det hadde sikkert funka på en annen beat. Men faen.

Why You Wanna er i samme gata og er strengt tatt en låt jeg egentlig ikke vil høre T.I. på i det hele tatt. Riktignok visse morsomme 80-talls assosiasjoner, men helt ærlig så kler ikke T.I. kjærlighetsgreia særlig godt. Tekstmessig har han ikke finesse nok, og beatsa er ikke gode nok til å lande forsøkene. Goodlife hvor Common spytter et kjedelig vers over en kjedelig Pharell-beat kler ikke T.I. i det hele tatt. Det eneste låta har er det absurde faktum at T.I. og Common er på samme låt. Og det er ikke så mye å skryte av. Pulelåta Hello er ikke noen fest den heller. Governor høres ut som en dårlig, dårlig versjon av R. Kelly, og T.I. høres ut som alle andre litt dumme rappere som skal prate om blomstene og biene. Eller lemmet og kroppsåpningene om du vil.

Alt er, i rettferdighetens navn, ikke like trist, og visse deler av albumet har potensiale. Et par av de pompøse låtene er ikke helt på jordet og eksemeplvis Ride Wit Me har absolutt hit-potensiale. Men i forhold til f.eks Rubber Band Man er det tannløst og lite originalt. Rett og slett en litt kjedelig greie uten særlig særpreg. Young Jeezy hadde muligens dratt låta i land, men T.I. er ikke helt der han var og blir fort uinteressant og forutsigbar.

I'm Straight med BG og Young Jeezy har vel det største hit-potensialet på skiva, og det har like mye med B.G og Young Jeezy som T.I. å gjøre. Samtidig er produksjonen fet og Nick Fury skal ha for å ha levert den produksjonen som skiller seg mest ut fra resten i positiv forstand.
Stand Up Guy er up-tempo og dansbar, men av en eller annen grunn høres T.I. ut som Vinni (!!) i både stemme og delivery. Og Vinni er fet han. Men T.I. er nå engang jævlig mye fetere.

De to siste låtene er heldigvis hakket kulere enn det meste andre på albumet og Told You So har et visst hit-potensiale, og siste sporet Bankhead er vel (utenom de tre første låtene) det eneste jeg virkelig, virkelig kicka på her, med et rowdy og kult refreng og fete vers av PSC og Young Dro.

Alt i alt prater vi altså en skuffelse i forhold til hva slags forventninger jeg hadde. Etter Urban Legend håpte jeg på et album som kunne virkelig feie all tvil til side, men dessverre er albumet kun en godt under middels utgivelse med en åpningsrekke på tre spor som er enorme. Hvorfor? Vel. Jeg tror Konge-tematikken sammen med et litt for sterkt crossover-ønske gjorde King langt svakere enn noen så for seg, i tillegg til at artister som Lil' Wayne og Young Jeezy har dytta lista for hva som oppfattes som nyskapende og bra høyere enn før.

King? Neppe. Prince mild? Kanskje. Det virker i alle fall som Urban Legend var et lucky strike. Nuvel.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Gluecifer - Automatic Thrill

(Epic)

Medlemmene i Turbojugend blir stadig yngre, usminkede Gluecifer setter skapet på plass.

Flere:

Bonnie Prince Billy - The Letting Go
This Is Music Inc. - Krasnapolis