cover

Room On Fire

The Strokes

CD (2003) - RCA / BMG

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indierock

Spor:
What Ever Happened?
Reptilia
Automatic Stop
12:51
You Talk Way Too Much
Between Love And Hate
Meet Me In The Bathroom
Under Control
The Way It Is
The End Has No End
I Can't Win

Referanser:
Television
The Velvet Underground

Vis flere data

Se også:
Is This It - The Strokes (2001)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Stroke Of Genius

Vi henter fram ord som 'behag' og 'komfort' når The Strokes slipper sitt andre album.

Da The Stokes debuterte for to år siden med Is This It?, og hypen herjet som verst, må jeg si at jeg ikke var helt med. Jeg hadde hørt et par låter, men syntes faktisk det hele var litt kjedelig. Men... så endte det med at jeg kjøpte skiva, og ble betatt. Den fylte et hull i platesamlingen min jeg ikke engang visste jeg hadde. Da de skulle slippe plate nummer to var jeg således veldig spent, og det ble ikke bedre da jeg fikk se videoen til låta 12:51. Herregud så kjedelig - og da snakker jeg om både videoen og låta. Plata var ikke stort bedre. Den ene låta etter den andre, helt lik den forrige og drit kjedelig. Etter å ha hørt igjennom plata én gang var jeg skikkelig, skikkelig skuffa.

Give me some time, I just need a little time...

Men så, akkurat som med debuten Is This It?, begynte låtene sakte men sikkert å bli bedre og bedre. Det er visst bare slik det er med The Strokes. Låtene er bygd opp ganske likt som på forrige skiva, og gitarene fører an i nesten samme tempo og form. De bare ligger i bakgrunnen og pumper, og gir selv de roligste låtene et litt up-beat preg. Trommene, derimot, er litt forskjellige siden sist. Nå høres de av og til ut som om de er programmerte, både lyd- og arrangementsmessig. Totalt sett høres det litt tyngre ut enn debuten - litt dystrere og hakket mer melankolsk. Låtene trenger således muligens litt mer tid på seg også, men når de til slutt sitter har du fått deg en god venn i høstmørket (He he... beklager, jeg bare måtte.)

Åpningslåta What Ever Happened? begynner overraskende funky, og har et av de mest behagelige refrengene på plata, mye takket være gitaren. Hmm. Hvordan skal jeg beskrive det... Den er liksom myk og melodisk, samtidig som den er både rask og seig. DET appellerer noe så jævlig til meg - uvisst av hvilken grunn, men det er nettopp denne litt udefinerbare følelsen jeg liker så godt med dette bandet.

Selv om 12:51 vokser ørlitegrann etter hvert, så er den platas desidert svakeste låt, og med det føyer den seg inn i den etter hvert så lange rekken av uforståelige førstesingler. Hadde jeg vært en løve, og denne plata en flokk gnuer, hadde jeg garantert spist 12:51 først.

Selv om vokalen av og til er ganske støyende, er den også utrolig komfortabel og beroligende. Vokalist Julian Casablancas er som en slags Screamin' Jay Hawkins på Rohypnol. Selv når han skriker av seg lungene, har han noe rolig over seg. Til tross for at låtene egentlig er ganske enkle og relativt like, klarer de å skape en stemning som er The Strokes helt unik. Det er sjelden bandet tar av, men vel et og et halvt minutt ut i The End Has No End gjør de nettopp det. Riktignok kun i 14 sekunder, men jeg synes det blir mer effektivt da. Perlen Under Control illustrerer på sin side bedre hva The Strokes' uttrykk består av - den er svært enkel, nydelig og behagelig, under tre minutter, og et av platas høydepunkter:

I don't want to change your mind,
I don't want to waste your time.
I just want to know you're alright.
I’ve got to know you're alright;
You are young, darling
For now, but not for long
- Under Control

Som nesten nevnt klarer dette bandet å kombinere noe i utgangspunktet så motsetningsfylt som sedat velbehag og rock'n'roll. Albumet er litt mer dystert enn forgjengeren, men stort sett fortsetter det i det samme sporet. Melodiene i seg er svært enkle - om ikke alltid fantastiske - og du kan ikke unngå å høre at det er The Strokes. Akkurat dette tror jeg vil slå ut temmelig forskjellig på de som ble venner med bandet på Is This It?. De som håpet på klarere tegn på stil- og retningsendringer vil kunne finne på å stå skuffet tilbake, og med en så tydelig forankring i materialet fra debuten vil ikke Room On Fire stå tilbake som en klassiker i like mange ører. Fra mitt hold tar jeg imidlertid akkurat det med stor ro så langt det likevel er et godt album. Låtene er jevnt over bra, og i helhet utgjør de 33 minutter med sinnsro, tristhet og lykke på samme tid. Jeg har med andre ord fremdeles troen på The Strokes, men de må få enda litt mer tid på seg - i hvert fall mer tid enn det en gjennomsnittlig hype vanligvis innvilger sine "ofre".

Give 'em some time, they just need a little time.

comments powered by Disqus

 



Karl Fredrik
2005-12-28Anmeldelse av First Impressions Of Earth

Hei Remi.

Når kommer anmeldelsen av album nr. 3? Jeg er hvertfall veldig imponert over sangene. I likhet med Room On Fire trenger man litt tid før sangene sitter. Vision Of Division, Fear Of Sleep, Heart In A Cage, Ize of the World og You Only Live Once er sanger som overgår alt på Is This It og Room On Fire. Så bandet spille i Milano foran 300 mennesker for halvannen uke siden. De nye sangene rocket vanvittig!

Gleder meg til høre din dom....

Espen Schartum
2006-06-07Takk, Remi S. Langseth!

Etter å ha vært Strokes-fan siden første plata, etter å ha lest bare negative anmeldelser av Room On Fire, var det virkelig deilig å lese en anmeldelse som ikke bare er et resultat av 33 minutters høring. Musikk er jo ikke så lett.. Musikk vokser, synker, gjør deg nysgjerrig, gjør deg forbanna-- Deilig å vite at det finnes noen proffe lyttere der ute!

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo