cover

Doll Revolution

The Bangles

CD (2003) - EMI Virgin / Capitol

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Poprock / Voksenpop

Spor:
Tear Off Your Own Head (It's A Doll Revolution)
Stealing Rosemary
Something That You Said
Ask Me No Questions
The Rain Song
Nickel Romeo
Ride The Ride
I Will Take Care Of You
Here Right Now
Single By Choice
Lost At Sea
Song For A Good Son
Mixed Messages
Between The Two
Grateful

Referanser:
Fleetwood Mac
The Beatles
The Byrds
The Corrs

Vis flere data

Se også:
Eternal Flame: Best of - The Bangles (2001)

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Stabilt sideleie

Femten års pause har ikke revitalisert The Bangles i nevneverdig grad.

Bandoppløsninger er ikke lenger hva man trodde det var. Hvor mange ganger har vi ikke opplevd det: Band jobber seg opp, band gjør listesuksess, band selger millioner av skiver, band begynner å bråke innad, band stenger butikken med en lapp på døra om at det har forekommet "kunstneriske uoverensstemmelser" på internt hold. En gang, da tiern var like blå som øya, trodde man i sitt rockmytologiske verdensbilde at slike oppbrudd var definitive. Etter at Deep Purple fant sammen til kjernebesetningen igjen med 1984s Perfect Strangers, røk imidlertid den illusjonen en gang for alle. Sosiologien rundt populærmusikken ble med dette beriket med et sett nye avsnitt av utviklinger og epoker, som i beste Spinal Tap-ånd har blitt like hverdagslige som kneipp: Band blir venner igjen, band gjør suksess igjen, band begynner å bråke innad igjen, band stenger butikken igjen. Ny lapp på døra. Rinse, repeat, etc.

The Bangles hang sin første lapp på døra året etter utgivelsen av Everything i 1988. Kvartetten hadde da i noen stutte år gjort en god profil i radiosingelformat, med den Prince-skrevne Manic Monday som spydspiss inn i listebarometrene. Det faktum at Susanna Hoffs ansikt ikke var det dårligste å kleise ut i det da relativt purunge videoformatet, skal heller ikke undermineres. Langspillerne derimot, de hadde ikke nødvendigvis det som skulle til for å få skuta helt i land. Foruten singlene, samt en og annen godlåt spredd utover All Over The Place (1984), Different Light (1995) og Everything, lå disse skivene fortøyet med hyssing - hyssing som for lengst har røket, hvorpå innholdet har drevet sakte men sikkert mot sitt endelikt et sted i 80-tallets Bermudatriangel.

Om det er dårlig økonomi som førte til at The Bangles i 2000 slo strek over tidligere tiders kjekling, vet jeg ikke. Når man lytter til årets Doll Revolution høres i hvert fall ikke et argument om at de hadde noe kunstnerisk ugjort ut til å bære særlig mening. Foruten bedre lyd låter skiva som en lineær oppfølger til retningen de slapp med Everything for femten år siden. Man kan på et vis si at de høres mer voksne og stilsikre ut, men materialet som sådan strekker seg ikke særlig videre enn tidligere, verken kvalitetsmessig eller progressivt. Det dreier seg fremdeles om voksenpop, med enkelte islett av en like lett fordøyelig som lett glemt 80-talls FM-rock, som spesielt P4 har bidratt enormt til å holde i live her i Norge. Med en låt som Something That You Said skulle i hvert fall The Bangles ha spart denne kanalen for hodebry når de skal sette opp spillelister for sitt siste leveår.

Nå er imidlertid ikke Doll Revolution et så håpløst stykke musikk som jeg kanskje har gitt inntrykk av så langt. The Bangles leverer fremdeles stabile poparrangementer under habil instrumentering, og en ting man aldri kan si noe negativt på om dette bandet er de mange behagelige harmoniene som ligger strødd ut gjennom - på dette området er de fremdeles forbilledlige. Det beste eksempelet kommer i Stealing Rosemary; et flott stykke California-pop med trestemte harmonier som vekker til live minner om The Mamas & The Papas og The Byrds fra deres velmaktsdager på midten av 60-tallet. Øvrige høydepunkter inkluderer Here Right Now og Ride The Ride, hvor de refererer henholdsvis Fleetwood Mac - et band de generelt står i stor skyld til - og The Beatles. Til tross for at det fremdeles er søstrene Peterson og Susanna Hoffs som står for den største låtproduksjonen, er det likevel bandets mest anonyme medlem, Michael Steele, som denne gang kommer best fra det med to flotte bidrag i form av den hakket røffere Nickel Romeo og Song For A Good Son (nok en gang veeeldig Fleetwood Mac, i en Nicks/Buckingham-betydning).

Det er lite mening i å holde utvikling som et fundament for kritikk av et band som The Bangles. Bandet har tilsynelatende aldri hatt særlig større mål enn å levere underholdning i form av gode låter i etablerte lydbilder, og det er i bunn og grunn det denne anmeldelsen har tatt utgangspunkt i. Siden oppbruddet i 1989 har det imidlertid kommet til andre band som ikke bare har fylt tomrommet, men også fylt rommet med bedre innredninger og løsninger enn det The Bangles gjorde den gang da og hver gang når. Sånn på fra toppen av hodet vil jeg navnedroppe The Corrs og Dixie Chicks, hvor særlig de sistnevnte sammenlikningsvis frembringer større følelser i de lavmælte øyeblikkene på sine to siste utgivelser. Doll Revolution med sine totalt 15 låter, lider av alt for mange åpenbare fyll-låter som Ask Me No Questions, Single By Choice og Mixed Messages. Så langt de gode låtene i sum kun ville fylt en EP vil jeg derfor ikke anbefale et kjøp av denne skiva. Det vil si, med mindre du føler et ærlig behov for skiver som verken forstyrrer hverdag eller generell livsrytme.

comments powered by Disqus

 



Artikler, nyheter


Torgeir Waldemar: Natta, tankane og morgondagen

Den brenn min santen denne plata, den brenn seg fast...

Groovissimo


Torgeir Waldemar - Torgeir Waldemar

(Vestkyst)

Den brenn min santen denne plata, den brenn seg fast.

Tidligere:

Ought - More Than Any Other Day