cover

The Bootleg Series Vol. 4: Bob Dylan Live 1966, The Royal Albert Hall Concert

Bob Dylan

2 x CD (1998) - Columbia / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Folk / Singer/songwriter / Blues

Spor:
She belongs to me
Fourth time around
Visions of Johanna
It's all over now, baby blue
Desolation row
Just like a woman
Mr. Tambourine man


Tell me, momma
I don't believe you (she acts like we never have met)
Baby, let me follow you down
Just like Tom Thumb's blues
Leopard-skin pill-box hat
One too many mornings
Ballad of a thin man
Like a rolling stone

Referanser:
The Band
Woody Guthrie
Leadbelly
Hank Williams

Vis flere data

Se også:
Love and Theft - Bob Dylan (2001)
The Freewheelin' Bob Dylan - Bob Dylan (1963)
Highway 61 Revisited - Bob Dylan (1965)
Blonde on Blonde - Bob Dylan (1966)
Knocked Out Loaded - Bob Dylan (1986)


Ett spor:
Ballad of a thin man/Like a rolling stone

Ballad of a thin man/Like a rolling stone

Han har flere hundre fjes ved sine føtter, men alt han ser er mørke øyne.

Det er 17. mai 1966. Larmen og vreden truer med å rive ned hele Manchester Free Trade Hall. Elektrisiteten hyler i ansiktet til Bob Dylan. Publikum klager og syter. Folk buer og klapper seint. Bob Dylan åpnet konserten i Manchester alene, med sju sanger, rene og skyldfrie. Først etter hvilen, etter den sjuende sangen, trer de mørke kreftene fram. Det er da Bob Dylan kaster seg selv ut av paradis. Det er da publikum vender seg mot ham. Det er da han kommer på scenen med The Hawks.

Bob Dylan hadde sjokkert mange med den bitende, elektriske førstesida på "Bringing it all back home". Han hadde også overrasket med "Like a rolling stone", den over seks minutter lange singelen fra "Highway 61 revisited". Men publikum var likevel ikke forberedt på tyngden og kraften som møtte dem på turneen i 1966.

Som Marlon Brando skal ha sagt: "The loudest thing I've ever heard is a freight train going by and Bob Dylan and The Band."

Midtveis på sekstitallet hadde folk-musikken begynt å kjede Bob Dylan. Selv om han forlengst hadde brutt konvensjonene på tekstsida, hadde han ikke planer om å jobbe på "Maggie's farm" resten av livet. På Newport-festivalen i 1965 flyktet han med den elektriske gitaren over skulderen. Det likte ikke de konservative tilhengerne. På turneen i 1966 ble Bob Dylan møtt med pipekonsert og sakte applaus. Fansen ønsket seg en sint mann med kassegitar, en protestsanger med sosialt engasjement. I stedet fikk de en amfetamindrevet galmann og verdens mektigste, mest elektriske lydvegg.

I ettertid er det ikke vanskelig å forstå protestene. Lyden er rett og slett for høy. Bandet er for brutalt. Det er for store krefter i spill. Fingrene samler seg i en knute. Det er vanskelig å puste.

"Something is tearing up your mind".

Free Trade Hall er fylt av frykt og fare, kaos og nervøs energi. Protestene blir verre og verre utover kvelden. Hatet og misnøyen, alle ropene og ukvemsordene, blir banket og slått mot kroppen til Bob Dylan, som støter dem fra seg, tilbake på publikum, med et stort brøl av livskraft og sinne. Han irriterer dem, han terger dem. Etter en vond og vemmelig og helt vanvittig versjon av "Ballad of a thin man", like før bandet skal avslutte konserten med "Like a rolling stone", kommer det berømte ropet fra salen.

- Judas!!

Bob Dylan mister fatningen. Bevisstheten eksploderer.

- I don't believe you. You're a liar! snerrer han tilbake.

Han virker sjuk av sinne. Han klimprer forvirret på gitaren. Rick Danko faller inn bak ham. Mickey Jones løfter trommestikkene. Så snur Dylan seg mot bandet, bort fra mikrofonen, og sier ordene man aldri glemmer:

- Play fuckin' loud!!

Og det gjør The Hawks.
Og det gjør Bob Dylan.

Gruppa kaster seg inn i en majestetisk, knusende versjon av "Like a rolling stone". Sangen svulmer opp på skremmende, uforståelig vis. Mickey Jones får trommene til å høres ut som en mitraljøse. Rick Danko basser så hardt og tungt at fingrene nesten brekker. Garth Hudson spiller orgel som bare en gal mann kan gjøre.

Bob Dylan bruker hendene som megafon.
Han roper. Han gauler.
"How does it feel!?"

Spørsmålet deler ikke bare publikum i to. Det får hele havet til å reise seg. Når steinen stopper å rulle, og havet endelig legger seg, etter ni ekstatiske, overdøvende minutter, har en merkelig stillhet senket seg over publikum. Teppet har beveget seg under dem. En del av tilskuerne ser ut som sjøsjuke seilere i det de forlater Manchester Free Trade Hall. Flere av dem ble festet til film av D. A. Pennebaker, som laget dokumentaren "Eat the document".

Noen er rasende, andre bare forvirret. Alle vet at et eller annet har skjedd, men ikke riktig hva. Bob Dylan selv var omsider på vei tilbake til New York City.

"I do believe I've had enough".

Han ble aldri den samme igjen.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no
pstereo logo

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Jim O'Rourke - I'm Happy, and I'm Singing, and a 1, 2, 3, 4

(Mego)

Jeg er glad. Jeg synger. Og 1,2,3 nydelige kutt fra alternativscenens vidunderbarn.

Flere:

Solveig Slettahjell Slow Motion Quintet - Pixiedust
The Shins - Wincing The Night Away