cover

Black Vodoun Space Blues

Pirate Love

CD (2008) - Kong Tiki / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Garasjerock / Rock'n'Roll / Punk / Glam / Hardrock

Spor:
Shake It!
Sick of You
The Lonely Streets
In a Dirty Cellar
Slumber Blues
Death Trip
Skin Deep
You Don't Break My Heart
Tranquilizer
Ain't Nothing to Do (A Kiss Hello)

Referanser:
Iggy & The Stooges
The Sex Pistols
Dead Boys
New York Dolls
The Cramps
Johnny Thunders & the Heartbreakers
Lords of the New Church
The Gun Club
The Sonics
The Birthday Party
Link Wray

Vis flere data

Se også:
Laughing Gas/Special E - Pirate Love (2006)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Vellykket sjørøvertokt

Kjærlighetspiratene stjeler, bråker og slår hardt fra i nevekamp med mørke krefter på sitt tokt mot den rasende rockens vugge.

Se der, ja! Endelig et norsk band som ikke titter sjenert ned på skotuppene i frykt for å måtte se sitt publikum i øynene. Pirate Love er skitten og desperat rock 'n' roll flasket opp på aksen mellom Iggy & the Stooges, New York Dolls, Sex Pistols og Dead Boys. Mye av det beste fra det som berget rocken fra å ende opp i et daft symfonirock-helvete, og selvsagt hentet fra et bråkete 70-tall. Som pirater stjeler banden selvsagt over en lav sko, men samtidig tilføres nok egenart gjennom attityde og musikk til at Pirate Love ikke faller ned i en parkert retrogryte. Gjennom to ytterst lovende forsmaker, og ikke minst gjennom bunnsolide konserter har Oslo-rockerne hugget seg ut en retning, som debutalbumet klart viser er en fruktbar vei.

Black Vodoun Space Blues viser et band som på ingen måter er nyskapende og innovative. Men de tar igjen med sinne og mørke stemninger få her hjemme tangerer. Med tekster hentet fra natt og undergang føles aggresjonen troverdig, selv om låttittler som Sick of You og Death Trip er hentet fra en blodig Iggy Pop og hans utagerende univers. I en tid der det meste er blitt stueren masseunderholding og norsk rock er blitt overlatt til den voksende indiegenerasjonen, jazzflørtere, knotteskruere, visesangere og nasjonalflørtende satanmetall, er det jaggu godt noen holder sabelen hevet og leverer rock av klassisk og tidløst merke.

Pirate Love dykker hovmodig tilbake i historien og henter med mord i blikket frem oversett storhet. Med et selvsikkert og ondt smil glefser de etter oss, med en sterk odør av Johnny Thunders og hans hjerteknusere i ånden. For selv om det er spor etter 60-tallets garasjerock, psychobilly-mestrene The Cramps og deler av 80-tallets depresjon, er det likevel det ultratøffe 70-tallet som skinner sterkest - også i musikken til seksmannsbanden. Det føles så riktig at bandet trekker frem en vandret – og akk så underkjent - hedersmann i lyset igjen. Pirate Love har selvsagt hentet navnet fra tekst signert junkpoetens største band - New York Dolls - og det forplikter.

Hanket inn den første 7"en (og mistet den rett etter) på en strålende konsert noen år tilbake, og allerede da fremviste bandet en glødende selvsikkerhet og en beundringsverdig aggresjon. Pirate Love tuller ikke med sitt sinne, i motsetning til andre slitsomme pøbler som tar sin frustrasjon inn i det patetiske. Med sitt dykk ned i møkka tilfører helt klart Black Vodoun Space Blues en nødvendig porsjon vrede til den musikalske tilstanden her hjemme, og med sine undergangstoner fargelegger bandet det solfylte norske indiekartet med svart og bred pensel – for deretter sette fyr på hele greia, som en annen – og alltid - nykvesset blyant allerede har formulert.

11 låter, ujevne – ja vist, men like fullt henger de sammen, der det mannsterke orkestret spytter ut sinna rock 'n' roll på løpende bånd. Alt er ikke like sterkt, men det er likevel nok gull i kista til at toktet kan kalles vellykket. Pirate Love er forfriskende provoserende der de stikker nesta frem og byr på kamp, og selv om de taper noen slag, vinnes nok på veien til at Black Vodoun Space Blues føles som en liten triumf - og en råsterk femmer.

Pirate Love feide over det meste jeg så på by:Larm nylig, og det er ingen grunn til å ikke hevde at røverne er blant nasjonens beste rockeband for tiden. I livetapping snakker vi om eksplosiv mørkbrygget vare og primalrock som burde røske liv i flere enn Jello Biafra. Anbefales tungt på en mørk klubb eller festival nær deg!

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Karl Seglem - Femstein

(NOR-CD)

To horn i pannen, ei fele som spiller som Fanden, sjamanrytmer og et snev elektronikk - Femstein er Karl Seglems muligens beste plate!

Flere:

Sufjan Stevens - The Age Of Adz
Orchestra Baobab - Pirates Choice