cover

Feels

Animal Collective

CD (2005) - Fat Cat / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3


Sing along!

I år vil Animal Collective være både country-, pop- og rockeartister – og alt sammen på én gang.

"Utfordrende moderne popmusikk", er den nye betegnelsen som hyppig anvendes av kritikerne om Animal Collectives musikk. Beskrivelsen er ganske beslektet med "avantgarde-pop"-stempelet de først fikk på seg – og et hederlig forsøk på å låse fast et musikalsk uttrykk som nekter å la seg bli fastlåst. Allikevel virker det kanskje litt rart å omtale Animal Collective som popmusikk, da de ukontrollert bykser rundt i sin egen verden. "Sing along!" roper gjengen på fjorårets Sung Tongs.

Men hva er det å synge med til? Utydelige tekster, stadige taktskifter og hva som tilsynelatende er en smørje av melodier, kan gjøre det vanskelig å finne rytmen i sangene - og ikke minst "synge med". Mot alle odds lar man seg rive med, og den pene, lette lyden samt lystige toner og artige, harmløse krumspring underveis, gjør sitt for å øke popsensibiliteten og legitimere popbåsen gjengen gjerne blir kastet oppi. Enda flere stusser kanskje over "avant-garde"-betegnelsen de har fått, da dette vil innebære at gjengen ligger musikalsk forut for sin tid. Hvor mye nytt de foretar seg, kan diskuteres, men denne merkelappen har nok blitt påklistret takket være ekstremt kreative koblinger mellom allslags stilarter.

Avey Tare og hans følgesvenner vil nok aldri lage noe like fjernt som Here Comes the Indian, igjen. Jeg skulle kanskje lagt til et "dessverre" etter den setningen, siden dette albumet er rangert umåtelig høyt hos meg. Hadde det ikke vært for at de har holdt den høye standarden man finner på senere materiale - til tross for det radikale hamskiftet etter kontraktsigneringen med FatCat - ville jeg gjort nettopp dét. Nå er den produktive gjengen ute av studioet, og Feels ble et resultat så nærme "rock" de noen gang har våget seg.

Personene bak Animal Collective er artister jeg alltid har hatt sansen for. Ikke alt de har tatt i har blitt til gull, ikke alt de har eksperimentert seg frem til har blitt vellykket, ikke engang alle albumene deres i sin helhet, har holdt mål. Likevel gjør de alltid noe interessant og spennende på sin egen skrudde, lille måte. Deres nyeste avkom blir på mange måter et sammensurium av hva de har holdt på med tidligere, pluss en del lefling med nye elementer - som alltid.

Introduksjonen kunne knapt vært bedre. Did You See the Words starter med barnelatter og pianoklimpring på lyse tangenter, før trommer settes inn og øser ut fengende, nesten litt dansbare, rytmer. Avey Tare høres mer fremtredende ut enn han noen gang har gjort som vokalist. Jeg er vant med å høre mannen viske litt, lage pene vokalharmonier og mumle, men aldri har han vært like voldsom og selvsikker som her. Og selvtillit kler mannen godt, der han høres ut som en rockestjerne i full kontroll over hva han driver med.

Låten som følger, Grass, har blitt plukket ut som albumets singel. Slettes ikke dumt da jeg kan enes med at dette er både en sterk låt, og en passende representant for Feels; her tar bandet så vidt det er en snartur innom røttene sine, fra den gangen man hadde et noe sterkere sammenlikningsgrunnlag mellom Animal Collective og utstikkere som Wolf Eyes, Shalabi Effect, og vennebandet Black Dice. En fin og sprudlende poplåt som ramler ut i et refreng med kraftig perkusjon og hysteriske skrik – ikke så fjernt fra April and the Phantom på Avey Tares og Panda Bears tomannsprosjekt Spirit They're Gone, Spirit They've Vanished, hvor nettopp en slik intensitet er hva som utgjør hele låten.

Tidligere har Panda Bear og, i sær, Avey Tare, vært den dominerende halvdelen av Animal Collective, men i år er hele kvartetten like mye med både i lydbildet og igjennom låtskribling. Dette kan være en av grunnene til at gruppen beveger seg mer fra deres syrefolkorienterte-komposisjoner, og over mot utradisjonell rock dynket i en god dose popsensibilitet. Men som vanlig holder de seg ikke innen noen faste rammer; de herjer og ramler, skrangler og skriker, og når du tror du er med på notene, stanser utbruddet, og plekteret dras sakte og nærmest hypnotiserende, nedover strengene. Tråder fra det samme nøstet den monotone Campfire Songs, og til en viss grad den minimalistiske solodebuten til Panda Bear, Young Prayer, vevet seg ut av, henger så smått igjen.

Når man underveis tror man kan gjøre seg opp en endelig mening om Feels, skjer det hele tiden omveltninger som gjør at man må revurdere synet. Og slik blir det helt til man har gitt albumet de rundene det fortjener. Man fatter raskt at elven av låter er lang, kronglete og uforutsigbar, men allikevel klarer man ikke å forberede seg på hva som kommer – best bevist i avsluningssporet, Turn Into Something, hvor den rennende bekken plutselig fosser ut i livlig country.

Liker man stadige overraskelser, rot og sær humor, liker man kanskje Feels. Jeg velger også å tro at Animal Collective egner seg godt til tilhengere av Mercury Rev og Flaming Lips. Selv blir jeg bare mer og mer glad i snålingene for hver dag som går.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på hissig.no
!hissig logo

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Fjorden Baby! - Se Deg Rundt i Rommet

(Fjorden Bizznizz)

Album nummer to fra Fjorden Baby! kan fort bli årets norske album.

Flere:

The Boy Least Likely To - The Law of the Playground
Silverchair - Diorama