cover

The Milk of Human Kindness

Caribou

CD (2005) - Leaf Label / Dotshop.se

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Elektronisk

Stiler:
Elektronika / Indiepop / Breakbeat / Shoegaze / Folktronica

Spor:
Yeti
Subotnick
A Final Warning
Lord Leopard
Bees
Hands First
Hello Hammerheads
Brahminy Kite
Drumheller
Pelican Narrows
Barnowl

Referanser:
Four Tet
Stereolab
Aim
Beck
Prefuse 73

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Gjenoppstandelsen, del 1

Nytt navn, ny lyd, ny triumf. Caribou tar hevn.

Punk er ikke hva det engang var. Sikkerhetsnålene har blitt byttet ut med henna-tatoveringer og silkeslips, de tre akkordene har blitt til trekkspell, strykere og symfoniorkester, alt mens scenens feterte veteraner stikker kjepper i hjulene for fremadstormende artister som Dan Snaith, tidligere kjent som Manitoba, nå Caribou. Punkere skal ha store hanekammer, spille fort og rasende, snerre og frese til publikum og opp'nere mot autoriteter og overformynderi. De skal derimot ikke anklage unge aktører for brudd på varemerkeloven(!), furte over liksom-tapte inntekter eller ha flere advokater enn Michael Jackson. Vit derfor at Manitoba fins ei mer. Start Breaking My Heart (2001) og Up In Flames (2003) er alt vi noensinne vil sitte igjen med, etter at Snaith fra sitt loftsrom i London ringte kontofonen og innså at to hjemmesnekrede album og intens turnevirksomhet ikledd bjørnemaske ikke ville dekke de eventuelle saksomkostningene i en sak der The Dictators' frontmann Handsome Dick Manitoba anklaget Snaith for å ha brutt varemerkeloven gjennom å bruke Manitoba som artistnavn.

Forvirret, rispet, og med stygge rifter på kunstnersjelen trakk Snaith seg tilbake, og grublet over hva han skulle ta seg til. Tilbake ved start, identitetsløs og frarøvet sitt kunstnernavn og møysommelig oppbygd artistisk kredibilitet gikk han sakte i gang med det som nå har blitt til The Milk of Human Kindness. Underveis tok han navnet Caribou etter en reinsdyrart som trakter i de dype nord-amerikanske skogene (angivelig skal Snaith ha kommet i snakk med et eksemplar av arten under en såkalt "vision quest", som er noe hippier bruker mye tid på).

Det ferdige resultatet er blendende. Frustrasjonen og den begynnende rådvillheten har transformert seg til en eklektisk og mangefasettert tour de force spunnet rundt melodiøs elektronika, harmonisk pop, drønnende breakbeats og larmende shoegazerstøy.

For det er i øyeblikk som når man hører The Milk of Human Kindness at en innser at en aldri trenger gå på tivoli og bli karusellkvalm igjen. Så smittende, umiddelbar og hektende er nemlig denne utgivelsen, og selv har jeg ikke glist bredere siden Avalanches Since You Left Me.

Snaith leker med det meste av sjangre som var verden en stor lekeplass, tøyer og strekker dem til det nærmest ugjenkjennelige og setter dem sammen til en perfekt helhet hvor alt synes å passe sammen, være det seg shoegazer-rock, psykedelisk bopjazz, drum 'n' bass, Simon & Garfunkel-tributter eller beinharde breakbeats ca. 1984. Hans musikalske mosaikk ser ingen begrensninger, alt er lov, intet skal forbli uprøvd. Det kunne blitt kaotisk, men er det ikke. Snaith beholder fokus på forbilledlig vis, og dyrker melodien som roten til alt godt.

Åpningssporet Yeti setter umiddelbart tonen med en nesten kakafonisk symbiose av raslende perkusjon og atmosfærisk vokal før den plutselig springer over i melodiøse synthtoner akkompagnert av kaskader av drønnende, muskuløse breakbeats i nesten grell psykedelisk kontrast til det solfylte syntharrangementet. Et kort-kort Pet Sounds-lydende mellomspill i form av Subotnick leder etterhvert over i platens mest eksperimentelle låt, A Final Warning, hvor en mumlende hvisken etterhvert støttes opp av tungt korarbeid og tordnende feedback i tradisjonen etter britiske shoegazerband. Lord Leopard følger deretter, med sin distinkte, men noe underutviklede blanding av Brahmsk piano og breakdancebeats funnet i en gammel New York-kjeller, før Snaith igjen i Bees fusjonerer gammel og ny tid gjennom bruk av ulike! elementer som loops, beats og gammelmodig bluesvokal.

Etter en kort perkusjonøvelse i form av Hands First følger Hello Hammerheads, albumets eneste ordentlige sang. Lurende bak en sparsommelig spilt akustisk gitar og halvt sovende trommer snor Snaiths myke stemme seg gjennom det soniske landskapet med en nummen, intens tilstedeværelse som overasker og betager lytteren, spesielt med hans Manitoba-album stadig i minne. Der Up In Flames var en mer eller mindre totalinstrumental affære tar Snaith i bruk nye grep og virkemidler med Caribou. Han synger denne gang på så mange som fem av låtene, noe som gir en ekstra dimensjon og en tyngre menneskelig tilstedeværelse til The Milk of Human Kindness. Påfølgende Brahminy Kite er en like uovertruffen fusjon av stilarter og en naturlig fortsettelse av Hello Hammerheads, akkompagnert av et arsenal av tunge beats, glockenspiel, basuner og skjønn sang. De tre avsluttende sporene, Drumheller, Pelican Narrows og Barnowl er mer nedtonet og dempet i formen, men verdt å bruke tid på, spesielt det indisk-inspirerte stykket Barnowl leker med stilarter og sjangre som om Ragnarokk lå rett rundt neste sving. Det er uhyggelig godt utført, og The Milk of Human Kindness setter dermed lista for hva elektronikascenen har å strekke seg etter i det kommende året.

Storhet er ikke alltid like lett å få øye på, men The Milk of Human Kindness beviser hva vi vel egentlig har visst en stund: Elektronika er den nye punken. Smak på den, Handsome.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Ed Harcourt - From Every Sphere

(Heavenly)

I'm aware that I'm speaking but the words come out wrong, So I'll put it across in a simple song.

Flere:

Ralph Myerz & The Jack Herren Band - A Special EP
Fila Brazillia - Jump Leads