cover

It's a Record

Sgt. Petter

CD (2003) - New Records

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Countryrock / Countrypop / Indierock

Spor:
Let's Play In D-major
Perfection
Flame
Waiting Song
The Amazing Face of Grace
City of Greens
No Trouble
How About 25?
Tunes & Rhythms
WUSLOYS
Mediocre Magic Tricks
Urban Dreams
Sparkle
Let's Play In C-major
Drugstore
Slowdown
Time Will Tell

Referanser:
Uncle Tupelo
St. Thomas
Sondre Lerche

Vis flere data

Se også:
Let's Go Wrestling - Sgt. Petter (2003)
Let's Go Wrestling - Sgt. Petter (2003)
Monkey Tonk Matters - Sgt. Petter (2005)
Monkey Tonk Matters - Sgt. Petter (2005)
A Mid-Tempo Frenzy - Sgt. Petter (2006)

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


Harmonisk pop-perfeksjon (og littegranne køntri)

Sgt. Petter min første sersjant. Og det er jo ganske artig.

Til manges irritasjon er min eneste befatning med det norske forsvar sesjonen i 1995. Etter å ha veid øynene mine og funnet dem for uskarpe, sendte kongen meg på hodet ut døra med kroner 157,50 til dekning av transportutgifter. (Jeg vil forøvrig benytte anledningen til å si at jeg bløffa sesjonskontoret for minst tredve kroner ettersom vi ikke måtte levere kvittering, men bare oppgi summen. Jeg løy. Ah, det harde ungdomsopprør.)

Følgelig er Sgt. Petter min første sersjant. Og det er jo ganske artig. Hvis jeg hadde gjennomført førstegangstjenesten, kunne jeg ha sagt at Sgt. Petter var den første sersjanten jeg likte. Det er jo om mulig nesten hysterisk. Gud bedre.

Heldigvis har Petter laget noe helt annet enn hysterisk. Og la det være sagt: Skremt av en nylig konsertopplevelse med bandet, satte jeg meg fryktsomt til CD-spilleren. Var dette virkelig intet annet enn lettere masturbasjonsteori for slidegitar?

Sjelden har jeg blitt mer beroliget.

Dette er ikke country. Det føles for urettferdig å plassere denne plata i samme sjanger som et visst kvinnemenneske med bokstavrim i navnet og storsalg på bensinstasjoner. Dette er heller ikke pop. Det er harmonisk pop-perfeksjon. Okei, så er det littegranne køntri. Av og til i sådan retning at man mistenker St. Thomas og Sgt. Petter for å være samme person. Navn- og utseendemessig er de ikke så ulike heller. Hm...

Det rangler og skrangler, det blåser og uler Og akkurat når man tror man har Petter fanget inne i sjangerhjørnet, så tar han en helt annen, helt uforutsett og lettere forvirrende løsning. Sånn som overgangen mellom de tre første sporene, fra tøyse-country i "Let's play it in D-major" til flinkispop i "Perfection" og mot ørkenblåste instrumenteringer i "Flame". Senere blir det bare verre. I alle fall når dette sjangertøyset skal avgjøres. Men det er heldigvis ikke min oppgave å finne ut i hvilken kategori Sgt. Petter skal få Alarm-prisen, Spellemannsprisen og Grammy.

Referansespekteret sprer seg over en ganske så vakker akse av nydelig oppfinnsom musikk. Noen ganger er det nesten som om Neil Young spiller munnspill. Og nesten som hele Uncle Tupelo har tatt turen innnom. Og nesten som om banjo-Kari.... (nok nå, red. anm.)

Ellers hører jeg nesten Beach Boys, Pogo Pops og Paul Simon. Men i motsetning til sistnevnte faller ikke Petter og produsentene i inderlighetsfella. I stedet får vi et kinderegglydbilde med overraskelser i små gule plastbokser. Noen ganger er det bare fabelaktig, som i defragmenteringen av "Tunes & rhythms". Og noen ganger kan det bikke litt vel over andre veien, som i petre-schlägeren "City of green".

Men for det meste er dette den beste plata som er gitt ut i Norge. I det minste innenfor sjangeren. Uansett hvilken det måtte være. Dessuten skulle jeg fremdeles gjerne bannet på at Neil Young har spilt munnspill på plata. Men det får bli til en annen gang.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 9/10

pstereo logo

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Core - Vision

(Jazzaway)

Øs, pøs, faster, louder. Dette svinger av en annen verden, og denne debuten innfrir forventningene etter en serie voldsomme konserter.

Flere:

Dizzee Rascal - Showtime
Nas - Street's Disciple