cover

Dieu Deuil

Tanakh

CD (2004) - Alien8

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Americana / Mariachi / Tex-Mex / Post-rock / Psykedelia / Folk

Spor:
November Tree
Exegesis
Instrumental
Ladu Eucharist
The Lord is in This Place... How Dreadful is This Place
Til' San Fransisco
Images
Lock the Door When You Leave

Referanser:
Calexico
Friends of Dean Martinez
Dirty Three
Migala
Shalabi Effect
Tim Buckley

Vis flere data

Se også:
Tanakh - Tanakh (2004)
Ardent Fevers - Tanakh (2006)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Band A + Band B + Band C / 3 = Tanakh

Som Tindersticks på bærtur eller Calexico med solstikk? Eller Morricone som lurer Nina Nastasia til sengs etter å ha gurglet bongvannet til Molasses?

Av og til må anmelderi ty til klisjeer. Et mye anvendt virkemiddel som har blitt brukt til døde er det som vi på godt norsk kaller "namedropping", hvor anmelderen med en ovenpå mine og på en tilsynelatende tilfeldig men egentlig kalkulert måte nevner i fleng en rekke band som høres ut som bandet som anmeldes. Med denne metoden slår man to fluer i en smekk - de som har hørt om bandene man ramser opp klarer å forestille seg dette bandets lydbilde, og de som ikke har hørt om noen av dem, vel de lar seg forhåpentligvis lure til å tro at anmelderen faktisk vet hva han eller hun snakker om. Det er vel det som vi på godt norsk kaller en "win/win situation". Jeg kunne for eksempel ha sagt at band A høres ut som band B blandet med en dæsj band C og en liten dose band D. For å live opp disse sammenligningene kan man ta i bruk noen mer eller mindre obskure metaforer som forhåpentligvis leseren vil la seg bli imponert av uten at han eller hun skjønner at det egentlig ikke sies noe meningsfullt utenom referansene. Om Virginia-bandet Tanakh, med multi-instrumentalisten Jesse Poe i spissen, kunne jeg for eksempel ha sagt at de høres ut som resultatet av et fredelig bryllup mellom Calexico og Shalabi Effect, med John Martyn i rollen som presten. Videre høres Tanakh også ut som en jordomseiling i et alternativt 70-talls univers hvor Alaisdair Roberts er skipets skipper og alle medlemmene fra Set Fire To Flames er mannskap, selvsagt samtidig som de blir forfulgt av skipene til Dirty Three og Friends of Dean Martinez.

Eller som hvis Ennio Morricone ville forsøkt å lure Nina Nastasia til sengs etter å ha gurglet bongvannet til Molasses.

Og mer håpløst kan det bli. For Tanakh høres jo egentlig ut som Valley of the Giants som utfører en varsom massevoldtekt på Tindersticks, mens Tim Buckley står i bakgrunnen og ser på.

Men Tanakhs melankolske neo-psykedelia (og groove.no sine lesere) fortjener så absolutt å unnslippe setninger som disse, for deres subtile blanding av klassisk britisk folk-rock, improvisasjon og Montreal post-rock viser seg å være ytterst heldig - helt på tross av at jeg nettopp fikk den til å høres rimelig tragisk ut. Denne kombinasjonen ble uansett også tatt i bruk på debuten Villa Claustrophobia fra 2001, men den gang med langt mer fokus på improvisasjonen og også etniske elementer i en dvelende og friflytende setting, noe som kanskje tilbrakte Tanakh et mer særegent og originalt lydbilde enn årets Dieu Deuil. For denne gang har Poe gått mer inn for å danne et fokusert lydbilde basert på en mer direkte låtskriverkunst med en langt mer fremtredende vokalbruk og utfyllende instrumentbruk. Og etter noen gjennomlytninger av Dieu Deuil er man høyst takknemlig for hans valg, uansett hvilken fremgangsmåte man egentlig foretrekker. For Poe viser med Dieu Deuil at han har et stort talent innenfor låtskriving med innsiktsfulle tekster, en basis han nok har fått fra hans bakgrunn som forfatter og poet.

Åpningssporet November Rain utmerker seg spesielt i så måte, med en nostalgisk og høstlig billedbruk som får til og med vårgrønne dager til å fremstå i et falmet sepiatonet filter. Sangen tjener også stort på Michele Poulos deltagelse i bakgrunnen som backupvokalist, et element som kanskje burde vært på flere spor, spesielt med tanke på den ellers fantastiske Exegesis hvor Poe avslører en litt manglende og statisk vokal-rekkevidde. Hans litt monotone uttrykk passer derimot bedre på den innledningsvis dvelende Lady Eucharist, platens klareste referanse til tradisjonell engelsk folkemusikk - og dermed også mest i tråd med Gently Johnny, et av høydepunktene fra Villa Claustrophobia. Her kommer også flere religiøse elementer frem i teksten, om men med en kanskje ikke helt overbevisende repetisjon av linjen "Lady Eucharist / Put you in my mouth / You turn to something else" som heldigvis gis nytt fokus i Poes avslutningsvise avsløring "Put God between us / and all I see is you" etterfulgt av en høyst minneverdig musikalsk vending.

En sammenheng som også platens tre instrumentale spor utmerker seg i, spesielt Images som tar tak i det mer improviserte uttrykket fra Villa Claustrophobia og blåser nytt liv i det med en mer skranglete fremgangsmåte. Tidvis improvisasjon står også sentralt i den cinematiske The Lord is In This Place... How Dreadful Is This Place, som like gjerne kunne ha vært Ennio Morricones soundtrack til apokalypsen, igjen mesterfullt fremhevet av en rekke åpenbart musikalske talenter på sine respektive instrumenter. Som for eksempel Dan Calhoune og hans fiolin som fremhever det melankolske men samtidig intense lydbildet bandet streber etter på en overraskende elegant måte.

Så, etter at Lock the Door When You Leave takker for seg og igjen fremkaller minner om Calexico og bilder med høstmotiv, viser det seg vanskelig i det hele tatt å peke ut Dieu Deuils svake punkter. Det at albumet er såpass forskjellig fra debuten blir for lettvint å kritisere, forandring er tross alt noe man setter sentralt i kunst, også i musikalsk sammenheng. Tanakhs metamorfose viser seg her å være svært vellykket - men allikevel har man ikke helt lyst til å forlate deres forrige klaustrofobiske bopel som kanskje ikke ble fullstendig utforsket. Uansett om Tanakh velger å returnere dit er årets album en meget sterk oppfølger, som også sammen med de seneste utgivelsene fra The Unicorns og Shalabi Effect er blant Alien8 Recordings mer direkte utgivelser som muligens baner vei for en mer tilgjengelig profil for det ellers innadvente plateselskapet – en ganske så positiv ting hvis du spør denne anmelderen.

Så hva hvis man nå igjen går tilbake til åpningsklisjeen, denne gang kokt ned til sin opprinnelige form og med en litt annen vri? Vel, man oppdager da med ett at man kan med mer enkelhet og den største selvfølgelighet (og gjerne med den samme ovenpå minen) definitivt slå fast at Tanakh høres ut som noe "bra", blandet med en dose "fantastisk" - og en dæsj "eksepsjonelt".

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Grey de Lisle - The Graceful Ghost

(Sugar Hill)

Ei countryplate med både ynde og tungsinn. Akustisk, vitalt og tett i tett med sterke låtar. Ta vel imot: Grey De Lisle.

Flere:

Falsobordone - Fikon, Fiddlor och Finlir
Little Axe - Hard Grind