cover

Waiting For The Sirens' Call

New Order

CD (2005) - London Records 90 Ltd. / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indiepop / Elektronisk / Madchester

Spor:
Who's Joe?
Hey Now What You Doing
Waiting For The Sirens' Call
Krafty
I Told You So
Morning Night And Day
Dracula's Castle
Jetstream
Guilt IS A Useless Emotion
Turn
Working Overtime

Referanser:
Electronic
Monaco
Doves
Pet Shop Boys

Vis flere data

Se også:
Get Ready - New Order (2001)
Retro - New Order (2002)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Recharged

Evighetsmaskinen New Order leverer langt over gjennomsnittet i sin andre vår.

New Order blir visst aldri for gamle - selv mer enn 20 år etter deres første storhetstid leverer de overbevisende pop med et snev av rock og elektronikk. Jeg ble imponert av gruppens forrige langspiller Get Ready (2001), men må innrømme at jeg så det som en siste krampetrekning før Hooky og Bernard Sumner la inn årene for godt. Derfor er det særs gledelig å konstatere at årets Waiting For The Sirens' Call er vel så bra.

Lydbildet er snudd bort fra forgjengerens gjennomgående rocka uttrykk, og legger seg på en mer poporientert linje med korte nikk til elektronisk popmusikk og gitardrevet rock. I sentrum står selvsagt Sumners særegne vokal og tekster, samt Peter Hooks slentrende bassganger. Helheten er en gavepakke til alle som liker erkebritisk, fengende pop med hverdagslige tekster.

Albumet starter betagende med Who's Joe (et nikk til Hendrix' Hey Joe?), og man rykkes umiddelbart over i New Orders univers. Her er alle de kjente elementene på plass; fra Sumners spinkle vokal og trist-men-glad-tekster, til den drivende bassen som har blitt gruppens varemerke. Det er episke dimensjoner over New Order i dette lunet, og de avslutter nummeret med noe som likner en gitarsolo!

Det starter bra, men det er ikke før tittellåta sparkes i gang at jeg gir meg fullstendig hen til herligheten. Jeg drister meg til å påstå at Waiting For The Sirens' Call er den beste låta New Order har snekret sammen så langt i karrieren - og DET sier ikke så lite. Her stemmer alt: bassen buldrer, vokalen snakkesynges på typisk sumnersk, og låta bygges opp som en reise gjennom kontinentale Europa - det er bare å kaste seg på turen.

Krafty er første singel fra utgivelsen, og selv om det ikke er den mest imponerende låta i utvalget, er den typisk for albumets tekstlige temaer. Sumner virker opphengt i hverdagens monotone runddans, og lirer av seg linjer som "Some people get up at the break of day / Gotta go to work before it gets too late / Sitting in a car and driving down the road / It ain't the way it has to be".

Jeg er godt og vel forført av New Order, og har få momenter å sette fingeren på som senker karakteren. Etter mer enn én håndfull gjennomhøringer sitter plata fremdeles som et skudd. I noen få tilfeller strekker de låtene for langt - de aller fleste runder fem minutter - og man mister fokus før låta er i mål.

40-åringer som lager popmusikk leverer i de aller fleste tilfeller triste resultater - New Order står frem som et krystallklart unntak. Turn er et eksempel på at New Order har popsensibiliteten i behold. Det samme er gyldig for den besettende Guilt Is a Useless Emotion hvor 40-åringene tangerer de beste øyeblikkene til Pet Shop Boys og deres dekadente pop.

I mine øyne har New Order alltid hatt et fast grep om den musikalske samtiden, og ikke vært redd i møte med nye trender og sjangere. På deres seneste utgivelser har Primal Scream og The Chemical Brothers bidratt til å dra det musikalske uttrykket i nye retninger. På denne utgivelsen har veteranene trykket kopistene i Scissor Sisters til sitt bryst og Ana Matronic bidrar med vokal på den repeterende Jetstream. Ikke albumets sterkeste låt, men den viser, om ikke annet, at New Order fremdeles har øynene oppe etter "det nye".

Waiting For The Sirens' Call er New Order der jeg liker dem: med beina på dansegulvet og hodet i skyene. Nå mangler bare gjenåpning av Hacienda og en halvliter vann.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


TeeBee - The Legacy

(Port Azur / Subtitles)

Norges egen TeeBee videreutvikler og perfeksjonerer sin egen stilsikre drum'n'bass-variant.

Flere:

The Loch Ness Mouse - 11-22
OutKast - Speakerboxxx/The Love Below