cover

Game Theory

The Roots

CD (2006) - Def Jam / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Hip-Hop

Stiler:
Rap / Nu jazz / Neo-soul / Funk

Spor:
Dilltastic Vol Won(derful)
False Media
Game Theory
In the Music
Take It There
Baby
Here I Come
Long Time
Livin' in a New World
Clock With No Hands
Atonement
Can't Stop This

Referanser:
Gang Starr
De La Soul
A Tribe Called Quest
The Fugees
Funkadelic
Sly & the Family Stone

Vis flere data

Se også:
Do You Want More!!!??? - The Roots (1995)
Phrenology - The Roots (2002)
Home Grown! The Beginner's Guide To Understanding The Roots Vol. 2 - The Roots (2005)
Home Grown! The Beginner's Guide To Understanding The Roots Vol. 1 - The Roots (2005)
How I Got Over - The Roots (2010)


Deres mest gjennomførte

Dystert og hypnotiserende fra The Legendary Roots Crew – som ikke er i stand til å lage dårlige plater.

Albumet starter med en kort hyllest til J. Dilla, en liten, sjelfull intro på litt under et halvt minutt. Låtinformasjonen i booklet'en beskriver sporet som "overseen by J. Dilla". Deretter glir åpningen over i den intense False Media, og vi er i gang.

Game Theory er den mørkeste og mest dystre platen The Roots noen gang har laget. Alle låtene utgjør til sammen en suggestiv, sammensatt masse av musikk. Man blir umiddelbart fanget inn i skivas nesten hypnotiserende lydbilde.

Helt siden Philadelphia-bandet debuterte med Organix i 1993, har de overbevist med sin bevisste og nettopp "organiske" hip-hop – enten platene har vært preget av sløy jazz, eksperimentell rock, eller rene, velgjorte beats. The Roots har alltid vært opptatt av å fornye og utvikle seg, samtidig som de har holdt fast ved at musikken skal ha et budskap og bety noe. Hip-hops mest kjente trommis, ?uestlove – frontmann i bandet sammen med MC Black Thought – sies å være en perfeksjonist, og han skal visstnok ha lagt så mye arbeid ned i denne nye Roots-skiva at det ga ham dårlige nerver. Vel, det har i så fall gitt resultater, for Game Theory er noe av det mest gjennomførte The Roots noensinne har gjort.

Etter nevnte False Media følger tittelsporet, som er et av skivas klare høydepunkter. Black Thought lirer av seg noen velvalgte ord, men det er Malik B., som er tilbake som Roots-affiliate etter et opphold på et par album, som virkelig får vist seg fram her. På hans heseblesende sistevers på Game Theory høres han nesten ut som gamle rap-storheter som Kool G. Rap og Big Daddy Kane. Jeg vil også gjerne nevne en annen låt hvor Malik dukker opp – In the Music er virkelig tøffe saker.

Godlåtene følger egentlig på løpende bånd, det er ingen dårlige spor. Det hviler en ganske politisk undertone over hele albumet, noe som forsterkes gjennom enkelte av Black Thoughts tekster, for eksempel på singelkuttet Don't Feel Right. Gjennom produksjonen kan man få inntrykk av at den politiske vinklingen er ganske pessimistisk, men utover på albumet endres dette til noe mer positivt og optimistisk – Roots-gutta vil jo opplyse folk. Når det er sagt så er ikke dette et banalt, snørrhovent stykke politikk i form av musikk, Game Theory er ikke laget for politikkens skyld. Dette er hip-hop i beste mening, og jeg synes faktisk produksjonen er både original og nyskapende. Black Thought har kanskje ikke utviklet seg så veldig, men han er like dyktig teknisk som han alltid har vært og tekstene er som vanlig innsiktsfulle. Gjestene bidrar også til å heve nivået – foruten nevnte Malik B., så finner vi bl.a. Mercedes Martinez fra Jazzyfatnastees, Dice Raw og John-John fra Nouveau Riche, og sist men ikke minst fantastiske Peedi Peedi (tidligere kjent som Peedi Crack) – som visstnok skal bli et slags medlem av The Roots nå. Det er hyggelig. På den drivende, fine låten Long Time legger han som vanlig et glimrende vers, og gjør at jeg gleder meg enda mer til hans soloalbum.

Første spor er en kort intro til minne om J. Dilla, den siste er en lengre hyllest til samme mann. Det er Dilla selv som står bak den fantastiske produksjonen. Låten starter med et telefonopptak hvor Black Thought(?) kommer med godord om den glimrende produsenten som døde tidligere i år, før en nydelig beat laget av Dilla selv slippes igjennom og Thought begynner å rappe. Jeg må innrømme at en tåre i øyekroken melder seg under denne soul-inspirerte seansen. Videre endrer beaten seg til noe litt hardere, før den ebber ut igjen til en nesten psykedelisk blanding av nye telefonstemmer og lyder. Til slutt dukker det opp enda en ny beat, som sakte, men sikkert forsvinner ut i evigheten. Magi, og Game Theory er over.

The Roots har aldri laget et dårlig album, men jeg tror likevel at dette vil bli en av mine aller største favoritter fra gruppa. Det er som nevnt utrolig godt gjennomført, produksjonen er spennende, men samtidig er det The Roots. Hittil i år er Game Theory det beste hip-hop-produktet du kan skaffe deg.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på hissig.no
!hissig logo

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


A Silver Mt. Zion - Horses in the Sky

(Constellation)

Elsk eller hat: nok et post-apokalyptisk manifest fra kanadisk kollektiv.

Flere:

Diverse artister - Norske Slagere Kapittel 1 - 1955
Ghostface Killah - Bulletproof Wallets