cover

One from the Heart

Tom Waits

CD (1982) - Columbia / Legacy / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Filmmusikk / Singer/songwriter / Jazz

Spor:
Opening Montage:
-Tom's Piano Intro
-Once Upon a Town
-The Wages of Love
Is There Any Way Out of This Dream?
Picking Up After You
Old Boyfriends
Broken Bicycles
I Beg You Pardon
Little Boy Blue
Instrumental Montage:
-The Tango
-Circus Girl
You Can't Unring a Bell
This One's From the Heart
Take Me Home
Presents
Candy Apple Red
Once Upon a Town/Empty Packets

Vis flere data

Se også:
Nighthawks at the Diner - Tom Waits (1975)
Closing Time - Tom Waits (1973)
Closing Time - Tom Waits (1973)
The Heart of Saturday Night - Tom Waits (1974)
Small Change - Tom Waits (1976)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Lekkert album

Flott nyutgivelse av musikken til Francis Ford Coppolas film fra 1982.

One From the Heart, eller; Elskede, jeg hater deg, som den het på norske kinoer i 1986, fire år etter at den ble laget. Dette var filmregissør Francis Ford Coppolas forsøk på å skape den totale film. Med visuelt slående kulisser og fantastisk kamerabruk som beveget seg over alt var dette en film hvor drøm og virkelighet gikk over hverandre.

Handlingen er i utgangspunktet en enkel historie om et middelaldrende ektepar som er i ferd med å skli fra hverandre. Filmen ble dessverre en mastodont som aldri ble spennende bortsett fra aspektet der filmen nærmest fungerer på musikalske premisser med visuelle ledemotiver. Slik sett er filmen interessant hvis man er interessert i filmhistorie generelt eller Coppola spesielt. For de fleste andre er det imidlertid Tom Waits sitt soundtrack - som han for øvrig ble Oscar-nominert for -som blir stående som det som har verdi fra filmen.

Filmen er på ingen måte blant Coppolas mest kjente filmer. På samme vis er heller ikke musikken til Tom Waits blant hans mest kjente arbeider. Det kan selvfølgelig ha noe å gjøre med at den ble utgitt på CBS og ikke Waits sitt selskap på pt. Asylum Records, men den fikk ikke mye drahjelp av filmen.

Tom Waits fikk oppdraget av Francis Ford Coppola etter at denne hadde hørt Waits synge I Never Talk to Strangers sammen med Bette Midler på albumet Foreign Affairs (1977). Regissør Coppola ville ha et soundtrack bestående av kjærlighetssanger som skulle akkompagnere "love storyen" på lerretet og kommentere handlingen i filmen. Bette Midler var ikke tilgjengelig, og Waits henvendte seg til countryartisten Crystal Gayle. Filmen ble da også spilt inn med soundtracket i regissør Coppolas bakhode.

Musikken ble spilt nærmest live i studio. Med seg hadde de saxofonist Teddy Edwards, tommeslageren Shelly Manne, bassist Greg Cohen, trompetist Jack Sheldon og pianisten Pete Jolly med flere og Bob Alcivar står for orkester arrangementene. Og dette er et stjernelag. Musikerne har kontroll til de minste detaljer og følger hverandre slik bare dyktige musiker kan. Pete Jollys håndtering av tangentene er uovertruffen. Uten fiksfakserier har han hele tiden autoritet og kontroll, men han viser også prov på en følsomhet i uttrykket som gjør hans prestasjon eksepsjonelt bra. Sammen med Waits karakteristiske stemme og Gayles vakre country-knekk blir dette en særegen samling musikalske prestasjoner. Waits og Gayle veksler på å synge låtene, fire av dem synger de sammen. Selv foretrekker jeg låtene der Waits er med. De gangene Gayle synger alene blir ofte countryfaktoren noe høy etter min smak. Da trives jeg bedre med de mørkere toneleiene med Waits der film noir faktoren er adskillig høyere. Dette står utmerket til tekstene som i stor grad dreier seg om brutte løfter og såre følelser. Og gjennomføringen er hele tiden superelegant. Man ser for seg amerikanske storbyer natterstid; våt asfalt og neonlys, barer med glass fylt av bourbon og tung sigarettrøyk langs glattpolerte bardisker med høye barkrakker. Eller med andre ord, et hvilket som helst storbymaleri av Edward Hopper.

De som kjenner Waits vet at de befinner seg i hans klassiske landskap. Jeg finner imidlertid mindre av den distanserende selvironien som Waits ofte dekker seg bak. Ikke dermed sagt at dette blir noe sentimentalt tøv. Nei, heller enda sårere, ektefølt og troverdig.

Dermed er det bare for fansen å investere i nok et ny-gammelt Waits-album. For ordens skyld har plata to ekstra spor i forhold til LP-utgivelsen. I tillegg har Francis Ford Coppola skrevet liner notes med harelabb. Coveret er fra plakaten av filmen og ikke av Waits og Gayle som på LPen.
Uansett, strålende.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Bonnie Prince Billy & Matt Sweeney - Superwolf

(Drag City / Domino)

Superduoen finn tonen og dukkar ned i det grumsete og blodige, men løftar også hovudet, smiler og er tilfreds.

Flere:

Drive-By Truckers - Brighter Than Creation's Dark
Portishead - Third