cover

Tonight's the Night

Neil Young

CD (1975) - Reprise / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Bluesrock / Countryrock / Rock'n'Roll

Spor:
Tonight's the Night
Speakin' Out
World On a String
Borrowed Tune
Come On Baby Let's Go Downtown
Mellow My Mind
Roll Another Number (For the Road)
Albuquerque
New Mama
Lookout Joe
Tired Eyes
Tonight's the Night - part II

Referanser:
The Band
Creedence Clearwater Revival
Gram Parsons
The Rolling Stones
Big Star

Vis flere data

Se også:
Harvest - Neil Young (1972)
On the Beach - Neil Young (1974)
American Stars n' Bars - Neil Young (1977)
American Stars n' Bars - Neil Young (1977)
Comes a Time - Neil Young (1978)

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


Everything is cheaper than it looks

Velkommen til Miami Beach med Topanga all-stars, glitterstøvler og tequila.

Neil Young har spilt for oss i fem tiår nå, men 70-tallet vil for alltid være det beste og det viktigste i hans karriere (om han ikke leverer over evne de neste syv årene). Mellom tjuvstarten Everybody Knows This Is Nowhere til Rust-platene i 1979 lagde han ikke bare en rekke plater som troner helt der oppe på toppen av rockefjellet og befestet seg som en av våre aller største artister. Young klarte også å fange opp og tonesette utviklingen i dette omskiftelige tiåret. På få år gikk han fra å være en "blåøyd gutt" fra Canada til desillusjonert rockestjerne i California, fra å være en suksessrik folkrock-artist til et amerikansk ikon. Den gla' naive hippiebølgen på 60-tallet ble etterhvert erstattet av en mørkere side av dop og død, og få har vel som Neil Young klart å stå noenlunde oppreist og beskrive denne tiden. On the Beach, Tonight's the Night og Zuma står plassert midt i tiåret, like sentralt som de står i Youngs karriere og i rockehistorien generelt.

Men la oss ikke foregripe begivenhetene her med altfor mange svulstige ord. Skrur man tidsuret tilbake til 1972, så møter vi Neil Young på en kommersiell karrieretopp. Heart of Gold var å høre på alle radiokanaler, ufarlige Harvest strøk oppover på listene og det godslige kokain-hippiesirkuset Crosby, Stills, Nash & Young var det største bandet på jord. Slik kunne det sikkert fortsatt - men med Young var det annerledes. Det ville seg gjerne annerledes med Neil. En rekke omstendigheter bidro til å prege hans videre utvikling, og av de ytre hendelsene står navnet Danny Whitten særlig sentralt.

Gitarist i Crazy Horse og Youngs nære venn døde av en overdose i november 1972, noe som er ansett som et fryktelig og personlig tap for ham. Dødsfallet markerte innledningen til den skjebnestunge Time Fades Away-turneen (med the Stray Gators) i 1973. Etter suksessen med Harvest kunne Neil Young trekke store, kalde haller og reiste landet rundt med eget fly. En innelukket og tequila-supende stjerne både overrasket og skuffet publikum som så frem til en hyggelig visestund med mannen bak Harvest. Time Fades Away ble noe ganske annet, og Whittens død, personlige gnisninger og utstrakt rusbruk bidro snart til å endre hele Neil Youngs musikalske uttrykk. Nok et dødsfall kastet snart nye skygger over den innerste krets. Roadie Bruce Berry var den andre herfra som døde av en overdose på kort tid. I tillegg bør det nevnes en tredje episode som bidro til å understreke den nye harde realiteten, et narkooppgjør som endte i dobbeltdrap i det liberale, hippiestedet Topanga Canyon utenfor LA der Neil Young og mange av hans nærmeste venner hørte hjemme. Neil Young-biograf Jimmy McDonough skriver i den grundige boken Shakey (Vintage, 2002): "Neil Young was not around, not involved, didn't even know the full details, but he caught the vibe. The seventies had arrived, maaaaaaan."

Dette var alle episoder som ledet opp mot det som skulle bli Neil Youngs kreativt mest spennnende periode, og han vendte tilbake til noen nøkkelpersoner og aller beste folk: Produsent David Briggs, Crazy Horse' gjenværende rytmeseksjon bassist Billy Talbot og trommis Ralph Molina, samt gitarist Nils Lofgren og steel gitarist Ben Keith (fra Stray Gators). De startet fra bunnen igjen, først på småklubber i Topanga, etterhvert inn i studio (nærmere bestemt S.I.R. i LA, som på det tidspunkt var drevet av Bruce Berrys bror). Tiden og forholdene i studio er beskrevet som uvirkelig mørke, røykfylte og ekstremt fuktige. Crazy Horse var akkurat dette, ubarberte, ubehøvlete og snøvlete - og blant de fineste musikerne verden har sett. Sammen skapte de et knippe rå og hjerteskjærende, flisete og hengslete, fyllasjuke og morgengretne låter.

Bruce Berry was a working man
He used to load that Econoline van.
A sparkle was in his eye
But his life was in his hands.

Slik åpner platen, og de tre episodene jeg viser til ovenfor kan alle spores til enkeltlåter, som dette utdraget fra det sentrale tittelkuttet som innkapsler platen i to ulike versjoner, slik bandet hadde for vane å legge opp de mer eller mindre fokuserte konsertene de holdt på denne tiden. Da kunne Tonight's the Night gjerne vare opptil en halvtime. Nydelige Tired Eyes er en annen låt med biografiske trekk:

Well he shot four men in a cocaine deal
And he left them lyin' in an open field
Full of old cars with bullet holes in the mirrors.

Som ikke det var nok, på det vitale liveopptaket Come On Baby Let's Go Downtown (tatt opp fra Fillmore East) bidrar Danny Whitten nærmest som et levende spøkelse både på låtskriversiden og som vokalist.

Selv om det er Neil Young som er midtpunktet her, som låtskriver og vokalist, så fortjener de andre musikerne også en stor andel av æren for at dette har blitt en så autentisk og rå skive, svart uten å bli deprimerende, skeiv uten å hangle. De jordnære og hardtarbeidende skjeggbusene Molina og Talbot smelter sammen med Ben Keiths varsomme steel gitar og skaper en helt unik atmosfære på spor som Albuquerque og Tired Eyes. Nils Lofgren får på sin side tillatelse av sjefen til å rive en gitarsolo! Nei, det er ikke noe å si på energien som vibrerer mellom disse artistene.

De tolv sporene som til slutt ble valgt ut er alle klassiske låter på sin måte. Mellom det kjente tittelkuttet får vi nakne, såre ballader (Borrowed Tune, New Mama) og fullblodsrock (Come On Baby Let's Go Downtown) fremført på en måte som et ukjent antall band i ettertid har forsøkt å kopiere, men der knapt noen egentlig har lykkes. Dette er "the real deal". Selv er jeg særlig svak for de ustøe balladene med Ben Keith sentralt i lydbildet; Mellow My Mind, Albuquerque og ikke minst trøtte Tired Eyes er noe av det beste Neil Young har skrevet. Eller hva med litt beintøff truck-rock i Roll Another Number (For the Road) og Lookout Joe, sistnevnte med Lou Reed-lignende fraser som "A hip drag queen and, a side-walkin' street wheeler, Comin' down the avenue."

Det er mange partier på denne skiva som fortjener hele avsnitt, refreng som fortsatt river i hjertet og vokalharmonier som etterlater dype merker i sjelen. Det er mulig å skrive uendelig mye om denne platen, men jeg stopper her. Tonight's the Night er en plate man aldri blir helt ferdig med.

comments powered by Disqus

 



Artikler, nyheter


Ekstranummer #63: Nostalgi i slengbuksas tidsalder: Den norske retrobølgen på 70-tallet, del 7

Krigstegneserier ble lest av gammel og ung og holdt minnet om andre verdenskrig friskt. Superheltene fristet derimot magrere kår i Norge. Ble de for futuristiske og teknologioptimistiske for tidas tilbakeskuende klima?

Podium

Hovedsiden / Siste:

Øvingslokalet ønskes i Oslo....
26.06.14 - 23:50

Øvingslokalet ønskes i Oslo....
26.06.14 - 23:25

DRUMMER WANTED - NORGES TURN...
26.06.14 - 22:35

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo


Ought - More Than Any Other Day

(Constellation)

I avdelinga postpunk med noko attåt serverer Ought eit særs overtydande tilskot.

Tidligere: