cover

Head Stunts

The Datsuns

CD (2008) - Hellsquad / Cooking Vinyl / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Punk / Powerpop / Garasjerock

Spor:
Human Error
Hey! Paranoid People! (What's in Your Head?)
Your Bones
Ready Set Go!
Yeah Yeah Just Another Mistake
Eye on the Needle
So Long
Cruel Cruel Fate
Highschool Hoodlums
Cry Crybaby
Pity Pity Please
Somebody Better

Referanser:
The Hellacopters
Gluecifer
AC/DC
The Donnas
Flaming Sideburns
The Vines

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


At End's Tush

Kiwier som tilsynelatende har besøkt riffdoktor, glemt å ta medisinene og i bakfylla plutselig laget sin aller beste til nå.

Kiwiene i The Datsuns ble med den selvtitulerte debuten sin i 2002 offer for noe av det potensielt katastrofale som kan skje et band – nemlig overivrig hype fra NME. Visst var det en knall debut, men når en slike publikasjoner kan "skape" et band på den måten, så kan de også ødelegge det. Og da oppfølgeren til The Datsuns, Outta Sight/Outta Mind kom ut, så var de ikke like imponerte. Og greit nok det, det var et svakere andrealbum. Såpass at selv om Smoke & Mirrors fra 2006 var mye bedre, så var det ikke nok til å ta bandet tilbake fra en slags forsvarsposisjon.

Og om ikke introen her avslørte for mye om hvilken retning denne omtalen skulle ta, så skal jeg avsløre først som sist at The Datsuns har gjort karrierebeste med sitt fjerde album. Headstunts er på en gang alt og ingenting av det The Datsuns har gjort siden de debuterte. En plate som på mange måter står på stedet hvil, men som samtidig løfter bandet et par hakk opp på skalaen.

Nå som The Datsuns har valgt et anagram av bandnavnet som albumtittel kunne jeg bare ikke dy meg, jeg måtte finne ut hva noen av alternativene var. Og kanskje en av disse blir tittelen på deres femte album: Death Stuns, Hatted Suns, Hats Dent Us, Ass Dent Hut, That Ends Us, Stashed Nut, Sad Nest Hut, Shat Nudes, Taunt Sheds, og min personlige favoritt: At End's Tush. Det vil jeg påstå vil være en av tidenes albumtitler. Man kan jo bare håpe.

Men nå som det er ute av systemet så skal jeg også fortelle litt om hva dette høres ut som. Selve signaturen og grunnmuren i lyden til The Datsuns har alltid vært den noe gnålende vokalen til Dolf De Borst. Og da mener jeg gnålende på godt og vondt egentlig, det skal skrives låter som kan bære sånt noe også. Og det var vel der de sleivet litt på Outta Sight, siden flere av låtene var for svake til at man skulle kunne holde ut. Headstunts har kanskje ikke endret så mye på verken fremgangsmåte eller fremførelse, men noen niftige triks som man kanskje kjenner igjen fra debuten er å finne, og noen finfine riff kan de også å by på. Og vokalen til De Borst er mer tilstedeværende enn noen gang. Og da snakker jeg ikke en gang i metaforer, da mener jeg at den er konstant der - som om fyren har en slags tilstand som gjør at han lager lyd selv om han er stille. Og det er til tider nokså interessant å høre på.

Headstunts treffer spikeren på så mange områder. Det er catchy og melodiøst på en klassisk powerpop-måte, men med et kaotisk punk-trykk og en helnevrotisk heavy metal-vokal. Det høres ut som de tre første skivene til The Datsuns, sier du? Ja. Jo. Det gjør for så vidt det, men de har sjelden skrevet bedre låter enn Highschool Hoodlums eller Human Error. I alle fall ikke siden In Love, Harmonic Generator eller MF From Hell.

Det brukes så mange klisjéer at man kan få nakkesleng av mindre, og bandet står egentlig på stedet hvil over seks år senere – og er det ikke nesten litt befriende når man kan si ting som dette om en plate man digger? The Datsuns legger lite prestisje i å utvikle seg stilmessig, og har på den måten laget en skive hvor de utnytter sin egen kompetanse til det fulle.

Ta en låt som Ready Set Go! Den er alt det jeg nettopp nevnte i et nøtteskall, men fuzzpedalen er brukt på kløktig vis og blir boostet av en småepisk og allsangvennlig komposisjon. På mange måter slik The Hellacopters har mestret på utilnærmelig vis i alle sine år.

Når man ser på grunnene til at Headstunts er så bra skulle man tro at man så på grunnene til at Headstunts er så dårlig. Dette kan vel forklares med at det føles litt som en guilty pleasure på grunn av alle klisjéene, og er vel rett og slett litt cheesy iblant. Men det tåler vi. Det trenger vi.

En av årets mest usannsynlige positive overraskelser uten tvil, fra et band som lenge kun så ut til å ha en fremdtid på scenen, og ikke i studio. Og det kan vel kanskje være greit å ha noen flere godbiter å daske publikum i trynet med, og Headstunts burde lett greie å blåse liv i dette bandet, og ikke minst folks interesse for dem.

Det er ikke uten grunn at The Hellacopters har invitert dem med på rundtur i Europa i forbindelse med deres avskjedsturné nå i oktober. Headstunts bekrefter at om du skulle vært det minste i tvil etter album nummer to og tre, kan nå begynne å få tilbake troen uten å prøve særlig hardt.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Marnie Stern - This Is It And I Am It And You Are It And So Is That And He Is It And She Is It And It Is It And That Is That

(Kill Rock Stars)

Intrikat, energisk, progressiv og poptastisk, og definitivt noko for seg sjølv. Det er Marnie Stern det.

Flere:

TeeBee - The Legacy
Green Day - American Idiot