cover

Warszawa

Superfamily

CD (2007) - Propeller / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Synth

Spor:
Time Travelling
In the Night
I Could Be A Real Winner
The Radio Has Expressed Concerns About What You Did Last Night
Teens of the 70's
I Want My Money Back
Warszawa
Plac Zamkowy October 2nd 1944
Bitches on the Scene
The Suffering

Referanser:
The Killers
Joy Division
The Psychedelic Furs
The Cure
Arcade Fire

Vis flere data

Se også:
Champagne EP - Superfamily (2004)
Guns Tonight - Superfamily (2009)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Tolstoj spiller synth

Intergalaktisk, post-punk-esk, smådepressiv, overhappy synth-pop fra Moss innfrir stort på andre forsøk.

Før Joy Division ble Joy Division tilbrakte de siste halvdel av 1977 under navnet Warsaw, hentet fra låten Warszawa fra Bowies plate Low fra samme år. Rett før release av sin første EP i januar 1978 ble de imidlertid gjort oppmerksom på Londonbandet Warsaw Pakt, og Joy Division var dermed et faktum. Dette til tross, Warsaw-navnet er, i alle fall for meg, fremdeles nært knyttet til Ian Curtis og Joy Division. (Null disrespekt til Bowie, men slik er det bare.) Med en liten endring i stavemåte (En enkel z og en liten a er blitt lagt til) er dette også navnet norske Superfamily har valgt til sitt andre album, og med det går da også mine tanker umiddelbart til Maccelsfield, til slutten av 70-tallet, og til, selvfølgelig, Joy Division.

Ved første øyekast, eller ørekast hvis vi skal være veldig bokstavelige og klisjéfylte her, skal mine assosiasjoner vise seg å ikke være helt malplasserte. Det kalde, synth-dominerte lydbildet til Warszawa-utgaven av Superfamily er til forveksling lik Joy Divisions, da spesielt i den siste delen av deres karriere. Mest påfallende er imidlertid likheten mellom de to bandenes respektive vokalister, henholdsvis Ian Curtis og Steven Wilson, begge innehavere av en særdeles uttrykksfull, dramatisk baryton, som utgjør en essensiell del av lydbildet i begge band. Men der stopper også alle likheter. Superfamily er rett og slett alt for glade til å være nok en Joy Division-kloning.

Bandet representerer nemlig noe av en anormalitet, for ikke å si abnormalitet i et norsk musikkmiljø med et stadig fokus på det "ekte" og "jordnære," med å være noe så unorsk som et morsomt band. Kun en rask titt på en liste over bandets besetning bekrefter dette, der man finner hele tre av bandets sju medlemmer ført opp på kor og dans. Det står respekt av å dukke opp i det til tider så trauste norske musikkmiljøet med en slik besetning.

Skulle noen lure på hvorfor Superfamily har valgt å inkludere tre dansere i line-up'en, vil det å gi Warszawa en rask gjennomlytting forsyne alle svar. Superfamily er nemlig et band som krever dansere. (For øvrig, et lite tips i den anledning: Utfør den nevnte gjennomlyttingen hjemme. Selv gjorde jeg dette per iPod, og kan melde om at dansing nedover Karl Johan får folk til å se rart på deg.) Deres høyst egen 80-talls-inspirerte, nitriste (På en bra måte, på en bra måte!) og samtidige overhappy, post punk-eske synthpop viser seg nemlig å være helt totalt klin umulig å la være å danse til, i alle fall for undertegnede. Synthriff som må være hentet fra en annen verden, avhengighetsskapende, intense beats, intrikate, elegante, briljante melodilinjer, alt pakket inn i et massivt lydbilde som treffer deg som en eneste stor discokule av et godstog, og etterlater deg tryglende etter mer.

Andresingelen I Could Be a Real Winner, for øvrig en ode til 80-talls heltene Fine Young Canibals, er et stjerneeksempel på nettopp dette. Låta bygges forsiktig opp, og starter ut med kun trommer og et bitte lite plystre-ostinat. (Det hele dreier seg om kun seks små toner.) Dette ostinatet repeteres så noen få ganger før det må vike plassen for Steven Wilsons stemme, som her virkelig få lov til å ta plass, da i form av et slags skrikende, vrælende genmanipulert avkom av Robert Smith og Ian Curtis' stemmebånd. Etter hvert hektes det også på en ytterst virkningsfull koring (Man kan her formelig se for seg de tilhørende synkroniserte dansesekvensene), samt verdens minste med dog så effektive og geniale synthriff. Sammen drar disse låta mot de helt store høyder, og vel så det. Og, som en perfekt avslutning på en nærmest perfekt låt, ender vi opp der vi starta, med et bittelitt og trommer. Kudos utdeles også her for å ikke fade låta ut før nevnte ostinat har fått spilt helt ut en siste gang, aldeles alene.

Ved å la I Could Be a Real Winner følges av et annet av platas absolutte høydepunkt (et av mange), The Radio Has Expressed Concerns About What You Did Last Night, sementerer Superfamily bare det vi nå allerede vet. Dette. Er. Veldig. Bra.

Vokalist Wilson, gitarist Martin Steffensen og resten av gjenget viser også en forbilledlig evne til å plukke referanser og inspirasjonskilder fra øverste platehylle. Her kan vi spore The Killers, Queen, tidligere nevnte Joy Division, Arcade Fire, Psychedelic Furs, Simple Minds, The Cure og ikke minst Depeche Mode, kanskje mest tydelig i dystre Teens of the 70's. Allikevel, referansene tar aldri overhånd. Superfamily velger å la seg inspirere i stedet for å kopiere, og beholder dermed sitt eget sound hele plata igjennom.

Superfamilys andre album representerer et gigantskritt videre fra debuten Back in Paris (2005). Gjengen fra Moss og omegn har fått en klarere retning og et tydeligere sound, mistet en bassist (Agnar Lirhus valgte å si takk for seg i 2006 for å satse på egen forfatter-karriere), funnet en bassist (Godt og vel et år senere fant de resterende band-medlemmene en verdig arvtaker i Hasse Rosbach), og ikke minst vokst både som band og låtskrivere. Warszawa er rett og slett storslått. Dette er krig, fred og kjærlighet på høyt nivå, en filmatisering av Tolstojs Krig & fred med synth-soundtrack. Finnes det noen rettferdighet i verden burde dette bandet snarest være å finne på listen over Norges fremste eksport-artikler.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Weeping Willows - Into the Light

(Grandcentral Records)

Weeping Willows leverer et fjellstøtt popalbum, uten en eneste svak låt.

Flere:

Simon Joyner - Skeleton Blues
Information - Biomekano