cover

Sometimes I Wish We Were An Eagle

Bill Callahan

CD (2009) - Drag City / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Singer/songwriter / Countrypop / Sadcore / Kammerpop

Spor:
Jim Cain
Eid Ma Clack Shaw
The Wind and the Dove
Rococo Zephyr
Too Many Birds
My Friend
All Thoughts Are Prey to Some Beast
Invocation of Ratiocination
Faith/Void

Referanser:
Smog
Bonnie Prince Billy
Leonard Cohen
Lee Hazlewood

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


13

Han synger fremdeles om fugler og er opptatt av hester, men kjærligheten er borte og Gud er forlatt. Bill Callahan er på vei tilbake til mørket.

Jeg snublet nylig over en omtale av Sometimes I Wish We Were an Eagle i Mojo. Bladet kastet klassikerstatus etter den, noe som vekket interessen for en artist jeg mer eller mindre hadde lagt på hylla. Bill Callahans første under eget navn (Woke on a Whaleheart, 2007), hadde riktignok sine øyeblikk, men det gikk liksom litt i stå de siste årene. Det gjør det vel fremdeles for vår venn, men årets utgave vekker både minner om de beste utgivelsene til Smog, og har en del positive nyorienteringer. Forskjellen på Smog, (Smog) og nå Bill Callahan ligger mest i navnet, og skaper egentlig bare asymmetri i platehyllen, men det har vært en naturlig utvikling hele veien. På sitt 13. album oppsummerer han det egentlig best selv: I used to be darker, then I got lighter, then I got dark again....

Det blir alltid "dark" med Callahan, men han åpner her for et fyldig lydbilde med et åpent og velpolert uttrykk. Et lys i mørket, kan man nesten si. Borte er den molefonkne soveromspoeten som debuterte tidlig på 90-tallet, lo-fi har blitt hi-fi, spinkle hjemmeproduksjoner har blitt fullblomstrende popsymfonier. I sentrum er fremdeles den sedvanlige dype barytonvokalen, stemmen som aldri viker en tomme, men som nå er omgitt av sommerfugler, grønne enger og blå himmel. Samtidig har Callahan beholdt, jeg vil nesten si vendt tilbake til, eldre teknikker. Hør for eksempel på Rococo Zephyr. Den åpner med en gjentagende, sparsommelig gitarlinje som bærer Callhans signatur med store bokstaver, men som her gis orkestrert kulør som bærer mye av platen. Det er nettopp i arrangementene ...Eagle skinner sterkest. Disse er ved Brian Beattie, som tidligere har gjort lignende gode jobber for Shearwater og Okkervil River. Det virker da litt unødvendig at den harde trommelyden i produksjonen gjør sitt for å overdøve den pastorale uskylden (særlig merkbart på My Friend og Too Many Birds), men vellyden på Sometimes I Wish We Were an Eagle gir den en ekstra dimensjon.

For sladrespalten skal forholdet til Joanna Newsom ha strandet. Platen bærer likevel ikke preg av å være en dramatisk oppbruddsplate, Callahan er stoisk som alltid, men han åpner seg av og til. Hør hans aller beste kutt, Eid Ma Clack Shaw, der han får gåsehud av å drømme om hun som har reist sin vei: I dreamed it was a dream that you were gone / I woke up feeling so ripped by reality innrømmer han i det som er platens Diamond Dancer. "I will always love you" sier han i My Friend, før han rett og slett knurrer tittelen. Jo da, det lett å legge litt privatliv inn i dette materialet.

Legg for øvrig også merke til Jim Cain, en hyllest til forfatteren James M. Cain (mannen bak blant andre Double Indemnity og The Postman Always Rings Twice) og nydelige The Wind and the Dove med hint til 1001 Natt og Van Dyke Parks i en og samme låt. En femtedel av platen benyttes til dvelende Faith/Void. "It's time to put God away" gjentar Callahan messende her. "This is end of faith, no more must I strive to find my peace" synger han i det som er en ni minutter litt for lang avskjed med Gud. Faith/Void blir for bastant og repeterende til at den griper skikkelig tak og suger seg til lytterens hjerte. Den er nesten smertefull i all sin ynde. Men er det et paradoks at den er fremstilt omtrent like eventyrlig som Joanna Newsoms Ys? Eller er det bare en hyllest til splitten mellom hardcore-bandene Faith og Void?

Tilbake til utgangspunktet: Sometimes I Wish We Were an Eagle er nok ingen "moderne klassiker". Her er låter som er blant det beste Callahan har gjort på mange år, et tekstlig univers som han formet i over 15 år i en velarrangert utforming som gjør denne til en komfortabel lytteropplevelse - tross/på grunn av sitt overhengende mørke. For gamle tilhengere av Callahans funderinger er dette mest som igjen å møte en god, gammel venn, lykkelig over å oppdage at ting ikke er altfor bra denne gangen heller.

Omtalen er basert på en digital utgave av platen. Derfor manglende info om personell og tekster. Omslaget ser for øvrig helt nydelig ut.

comments powered by Disqus

 



Butterflies
2009-11-28Truth Serum

Wow, makan til bla bla bla skal man lete lenge etter.

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

The Secondhand Emporium søke...
14.11.17 - 12:09

Veldig fint innlegg, takk 192.168.0.1...
08.11.17 - 10:05

Jeg er enig med...
08.11.17 - 10:04

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo