cover

Hope to Her

Thomas Denver Jonsson & The September Sunrise

CD (2003) - Kite

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Jeg tror deg, Thomas.

Det føles deilig, varmt, mykt og altomslukende, men samtidig litt trist.

Musikk så til de grader amerikansk i form og stil, unnfanget i Sverige, midt i det kalde Skandinavia, av en beskjeden kar fra Grums, ikke langt fra norskegrensa.

Det høres absurd ut, selv om både Kristofer Åström, Nicolai Dunger og Christian Kjellvander beveger seg i det samme musikalske landskapet. Alle de nevnte synger med et aldri så lite snev av svensk inni engelsken, akkurat nok til at det er sjarmerende, men langt fra patetisk.

Thomas Denver Jonsson låter til tider veldig likt landsmennene jeg nevnte. Kristofer Åström gir meg nesten alltid følelsen av kalde vintre og islagte innsjøer, mens Dunger ofte føles som friske vårvinder og sommerens første bad. Thomas Denver Jonsson får meg derimot til å kjenne varmen fra lange høstkvelder og følelsen av den myke bakken og lukta av trærne inne i en stor barskog. Det føles deilig, varmt, mykt og altomslukende, men samtidig litt trist. Høsten gjør meg alltid trist, det er som om livet tar slutt idet varmen fra sommeren glir fra meg og blir til bitende kalde vintervinder. Det være et godt tegn at jeg faktisk føler alle disse tingene og mer til når jeg hører på "Hope to her".

"Long life to lose" minner meg dessuten om Jesse Malin, "Shades of green" om Damien Jurado, Bruce Springsteen og Nick Drake og "Pale" om Will Oldham. Jeg hører også tydelige inspirasjonskilder i Neil Young og Townes Van Zandt.

Det handler veldig mye om kjærlighet i Thomas Denver Jonsson sine tekster. Den skjøre, søkende, fraværende, uoppnåelige, lengtende og flyktige kjærligheten. Det er liten tvil om at gutten kan skrive tekster, virkelig gode tekster. Men tekster hadde hjulpet lite uten gode låter. Heldigvis lager Jonsson begge deler. Jeg er elsker sanger som "First in line", "24 seven", "Long life to lose", "Shades of green", "Then I kissed her softly", "Pale" og "Crushed ladybug". Forresten, jeg er helt fortapt i "24 seven", det er en fantastisk sang, rett og slett.

Jeg kommer bare på én negativ ting å si om "Hope to her". Trommene. Ikke spillingen, men selve lyden. Det låter som om trommene er tatt opp i et øvingslokale med dårlige mikrofoner. Forresten, glem at jeg sa dette, det betyr ingenting. Plata er så forbasket god at jeg glatt overser den fordømte trommelyden.

For det er munnspillet, Fredrik Wilde sin pedal steel, kassegitaren, koringen til Jessica Magnusson, Pontus Henrikssons fender rhodes og den skjøre, men sterke stemmen til Thomas Denver Jonsson som står igjen.

"Honey, I won't stand a chance
on the day you die
I die too"


Jeg tror deg, Thomas, jeg tror deg.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 8/10

pstereo logo

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo