Low Tide Digitals III

Bo Wiget/Luigi Archetti

CD (2009) - Rune Grammofon / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Formløs lydmasse

Elektronisk utforsking av cello og gitar, del tre: Kjølig, elegant, presist, følelsesløst.

Av Thor-Eirik Johnsen

Del på Facebook19.08.2009

Her, på den tredje plata fra duoen som har base i Sveits, legges det ikke skjul på linjene blir trukket videre fra de to foregående utgivelsene, både i albumets romertalltittel og i måten nummereringen av sporene fortsetter der vi slapp sist gang, med Stück 24. Musikalsk vil dette si mer lavmælt og presis utmeislet improv der Archettis gitar og Wigets cello hele tiden jobber mot og sammen med elektronikk, filt ned helt til det som blir igjen er hvitsummende ambient der instrumentenes egne, velkjente lydsignaturer bare unntaksvis er gjenkjennelige.

Både Luigi Archetti og Bo Wiget har bred erfaring fra europeisk improv og annet kunstliv. Italieneren Archetti er blant annet aktiv i den nåværende utgaven av krautrocklegendene Guru Guru, mens Wiget har spilt sammen med folk som Onkyo-pioneren Taku Sugimoto. På denne utgivelsen dukker mandolin (Archetti) og vokal (Wiget) for første gang opp i instrumentlista inni coveret - jeg må innrømme at jeg ikke klarer å identifisere noe av dette når jeg hører på selve plata.

Kim Hiorthøys omslagskunst til plata og de to forløperne kan gi oss en indikasjon hvor ambisjonsnivået ligger. Geomtriske figurer, strengt gjentatt med kun små differensierende variasjoner - kjølig, elegant, presist, følelsesløst. Akkurat som i selve musikken, der de små gestene og det høye detaljnivået regjerer.

Low Tide Digitals III minner meg om en annen fersk plate der akustiske instrumenter jobber sammen med elektronikk, nemlig Trahnie av Lucio Capece & Mika Vainio. Capeces saksofon og Vainios elektronikk kjemper en knallhard kamp der en klar seierherre aldri blir kåret på en arena hvor de lydmessige ekstremitetene blir tatt vare på. Archetti og Wiget opererer også med et stort sonisk spenn, store deler av denne plata består enten av dyp bassbuldring og/eller forsiktig fikling, men i stedet for å feire disse tingene hver for seg smeltes det sammen til et hele som er mer grått enn klinisk hvitt. De mer ytterliggående og støyende partiene føles som programforpliktelser før kursen igjen settes inn mot sentrum. Jeg savner råskapen fra Capece og Vaino, Archetti og Wiget sikter mot det subtilt sublime men ender heller opp i et slags europeisk høflig og strengt tatt intetsigende ingenmannsland, der alt er gjort riktig men ingenting gjør stort inntrykk.

Dette er en lang plate, nesten sytti minutter, og den etterhvert formløse lydmassen ender opp med å frustrere meg som lytter. Det finnes bedre og mer givende plater der ute, enten det gjelder stille improv eller elegant ambient.

Groovissimo

Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er

Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.

Tidligere: