cover

Iceland National Park

Botnleðja (Silt)

CD (2003) - Trust Me / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

[capsule review in English available]

Genre:
Rock

Stiler:
Punk / Indierock / Hardcore

Spor:
2 Isk A Day
Brains Balls And Dolls
I'll Make You Come
Over And Out
Monster
Country And Western
50/50
Broko
Throat
Wife Check
Lay Your Body Down
Human Clicktrack
Hotstop

Referanser:
Fugazi
Sonic Youth
Jesus Lizard
Green Day
Pixies

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Moropunk uten humør?

Er det for lite humor i rocken? Botnledjas siste kan i så fall være redningen. Det er latterlig bra.

Ved debuten Drullumall i 1995 bar islandske Botnledja mange vesentlige likheter med australske Silverchair. Begge banda var trioer med unge menn i midten/slutten av tenåra, begge leverte et sett låter klart preget av inspirasjon fra grungen, og begge var faktisk ganske bra når en lot lav alder og relativt høy modning slå inn som formildende omstendigheter. Jeg kjøpte for min del Drullumall under et kort Islandsopphold i januar 1996, og jeg har mang en gang siden latt meg sjarmere av humøret, energien og den kompromissløse viljen Botnledja la ned dette naive punk-eventyret med.

Når jeg nå tar igjen Botnledja i 2003 er det langt vanskeligere å forveksle dem med Silverchair: Gutta har nådd midten av 20-årene, fire langspillere har passert, språket har endret seg fra islandsk til engelsk og bandet har visstnok festet seg som et av Islands bestselgende innslag innen tyngre rock. Ambisjonsblikket er nå vendt mot Europa og det tonale språket er merkverdig blitt alt annet enn naivt. Det er snarere selvsikkert ut av ville helvete. Imponerende.

Jeg vil ikke fremstå som en intrigemaker, men jeg klarer ikke helt å fri meg fra at tittelen på denne skiva er et stikk i siden til et annet islandsk band: Iceland National Park er liksom et navn som kunne vært perfekt for de storslagne, ambiente og visjonære lydlandskapene til Sigur Ros. Liksom den rampete "lillebroren" har imidlertid Botnledja sin egen formening om hvordan parken skal brukes, og fyller den i stedet med 13 korte og kontante låter. Brorparten beveger seg mellom punk og amerikansk hardcore, men hele tiden med en stålfokus på energien som konstant. Legg til en leken vilje og du har noe så selvmotsigende som progressiv punk. Hør for eksempel åpningskuttet 2 Isk A Day, der 90-gradersvendingene står i kø gjennom fattigslige to minutter og 30 sekunder: Overgangen mellom hissig støyende hardcore og laidback groove-komp ved 1:25 er faktisk smågenial i mine ører. Moro og drylfett på en og samme gang.

Hvis vi skjærer det ned til beinet vil vi i bunn og grunn finne at Botnledja egentlig bare opererer med to uttrykk: Et der skurrende gitar-dissonanser får utfolde seg (f.eks. Brains Balls And Dolls, Hotstop og Over And Out), og et der de kjører mer melodisk orienterte pop-løp (I'll Make You Come og Human Clicktrack). I seg kan dette kanskje virke som stusselige ingredienser å sy sammen et helt album på, men la meg forsikre deg om at det ikke er tilfellet. Botnledja overbeviser ved til stadighet å komme opp med fine og kreative kombinasjoner av og utfoldelser rundt disse to elementene - og det kan du ta fra en som ikke har orket å høre et helt hardcore-album siden 1997.

Til tross for mange års fartstid låter Botnledja fremdeles veldig garasje. Etter å ha hørt hele albumet et tjuetalls ganger syns jeg imidlertid det er et velegnet lydkott. Det tilfører bandet et uhøytidelig preg som jeg gjerne skulle ha hørt mer vektlagt i tekstene - her blir det for vanskelig å tyde dem gjennom instrumentstøyen og Heidurs vrengte/nasale vokal. Det vil nok ikke være noen skjellsettende opplevelse dersom du syns at Pixies sto for indierockens optimale, eller at Fugazi er/var det ypperste innen hardcore. Jeg ender likevel overveiende på pluss-siden i min vurdering av dette albumet. Botnledja produserer masse disiplinert spik og spenn, uten at det går på bekostning av energiutfoldelse og en tydelig dedikasjon til rockens mest direkte og knappe format. Det er en type sjarm som i hvert fall ikke etterlater meg uberørt, og som i siste instans får meg til å le høyt i rein fryd.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Pains of Being Pure at Heart - Belong

(Slumberland)

Det regner tårer fra himmelen og knuste hjerter og brutte løfter åpenbarer seg på dette lekre andrealbumet fra The Pains Of Being Pure At Heart.

Flere:

Giant Sand - proVISIONS
Animal Collective - Sung Tongs