cover

The Royal Theatre

ballboy

CD (2004) - SL

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indiepop / Kammerpop / Folkpop

Spor:
Let's Fall In Love and Run Away From Here
I Don't Have Time to Stand Here With You Fighting About the Size of My Dick
The Art of Kissing
There Are Only Inches Between Us, But There Might As Well Be Mountains and Trees
We Are Past Our Dancing Days
I Died For Love
The Time Out Guide
The Ghosts of New Orleans
Shallow Footprints In the Snow
Now You Can Be Good to Yourself at Home

Referanser:
The Magnetic Fields
Belle & Sebastian
The Delgados
Jesus and Mary Chain
The Hidden Cameras
The Wedding Present
Mull Historical Society
Camera Obscura
James

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Med hjartet på rette staden

Bm: Mektig gitarpop fra Skottlands best bevarte hemmelighet. Trenger norsk distributør.

I kjernen av Ballboy ligger kjærlighet. Kjærlighet til tapere, kjærlighet til de mislykkede og patetiske. Kjærlighet til de som ikke får seg kjæreste. Kjærlighet til de som ikke realiserer drømmene sine. Kjærlighet til alle de som kommer hjem fra ferie med triste bilder fra greske høydedrag anbefalt i Star Tours laminerte hotellguide, uten andre inntrykk enn at spriten var billig. Ballboy heier på deg som ikke går bort til den fine jenta ved baren, som ikke sniker på trikken og som ikke går tilbake til butikken med defekte varer fordi du ikke vil være til bry. Ballboy heier på deg som finner deg i alt og som gleder deg til å legge deg om kvelden. Disse fire skottene syns du er verdt en håndsrekning og litt omtanke, og har derfor gitt deg The Royal Theatre. Du må nok lete etter denne vesle rubinen i platebutikker med stor importavdeling, eller bestille den på nettet, men det fikser du nok. Til gjengjeld får du ti strålende gitarpoplåter, av et band med et hjerte større enn The Royal Castle slik det står og skuer utover bandets klissvåte Edinburgh.

Ballboy er noe så sjeldent som et skotsk band som ikke er fra Glasgow. Mens Glasgow har gitt oss Teenage Fanclub, BMX Bandits, Delgados, Jesus and Mary Chain og sist Franz Ferdinand, har Edinburgh skjenket verden Military Tattoo Parade og ei ganske fin handlegate. Og mens Glasgow kan skilte med Rangers og Celtic, har Edinburgh Hibernian, Hearts og et sekkepipemuseum. Det er selvsagt sjarmerende nok for den gjengse turist. Men mens du kan lytte til gitarer når som helst og hvor som helst, er ei gjennomtrengende sekkepipe sjarmerende kun i korte, korte drag på klassetur til Edinburgh, og knapt nok da. Ballboy, derimot, er melodiske vegger av gitar og bass, glasert med strykere, piano og keyboards.

Det finnes absolutt ingenting originalt ved dem. Gruppas appell ligger i deres basale nestekjærlighet, som iblant slår ut i de mest rørende sanger. Vokalist Gordon McIntyres semi-intellektuelle livsbetraktninger kan ved første øyekast synes kyniske, spesielt om du legger låttitlene til grunn, men mellom de berømte linjene finnes et stort, dunkende hjerte. Arrangementene veksler mellom helt nedstrippede Shallow Footprints In the Snow og kolossale Now You Can Be Good to Yourself at Home, som kommer med allsang og fullt orkester. Produksjonen er gjennomgående voksen, men åpner likevel for helakustiske partier og steil, klar vokal. Noe annet hadde jo vært en skandale, med en slik gullåre av lyriske bukkesprang.

The Royal Theatre bygger ellers på gitarpopens mest allmenne formler, med stødige melodier og kimende, nærmest jublende gitarer i front av et ellers standardisert oppsett av bass, slagverk og Rolandsk synth. Innimellom sper kvartetten på med rytmikk og temposkifter som skuer mot keltisk folkemusikk, mot irske låvedanser og brusende sjømannsvalser, slik som i The Art of Kissing og The Ghosts of New Orleans. Men stort sett er Royal Theatre hverken vanskelig eller ambisiøs på noen som helst måte. Man kan kanskje se dem som et mer tempodrevet Magnetic Fields, om sammenligninger kreves. Ballboy ligner på mange andre, ikke minst tonalt, men tekstmessig befinner Gordon McIntyre seg i æresdivisjonen med sitt beske vitt, parodisk morsomme hverdagshistorier og kompromissløse selvfornedring.

Det skal noe til å se det festlige i evig regnvær, men McIntyre har klart også det - en av deres første singler, tilgjengelig på EP-samlingen Club Anthems 2001, ble ettertrykkelig døpt I Hate Scotland. Siden har bandet nesten bedrevet sport i lange, talende låttitler som Donald in the Bushes With a Bag of Glue, I've Got Pictures of You in Your Underwear, You Can't Spend Your Whole Life Hanging Around With Arseholes (en av de mest fengende, langt si nynnbare sanger i undertegnedes samling) og All the Records on the Radio Are Shite, for å ha ramset opp noen. Dette synes ligge deres hjerte nær, og blir denne gang til I Don't Have Time to Stand Here With You Fighting About the Size of My Dick og There Are Only Inches Between Us But There Might as Well Be Mountains and Trees.

The Royal Theatre er, som tittelen kan antyde, et scenario og en scene for historiefortelling. Mens Gordon McIntyre gjerne har hatt hang til mer introverte eskapader på tidligere album (og da tenker jeg spesielt på sisteutgivelsen The Sash My Father Wore - tittellåta handler om Glasgow Rangers-fans, forresten) ser han nå utenfor og forbi seg selv, hvilket gir oss en serie beretninger og små, men nydelige historier av universell gyldighet. Aldri kan det ha blitt skrevet en bravere, finere tributt til gammel, irret kjærlighet enn We Are Past Our Dancing Days. Det ligger spor av Roddy Doyle inni her, uten at jeg kan forklare det med annet en at man aner den samme følelsen av whiskydrevet, barsk arbeiderklassekjærlighet som synes ulme under overflaten i Doyles romaner fra fattig-Irland, men denne gang med en ryggmargskilende fiolin i bunn:

We have drunk so much today
I don't think we will ever get home
We'll just lie out in the street
Until it's over
And it helps me get to sleep
If I pretend I've been shot
And we're lying in the street
And it's over
And you and I
We're past our dancing days
But that's alright
You think that I can't dance anyway
Some people love their dancing shoes
But I love only you.

På There Are Only Inches Between Us, But There Might As Well Be Mountains And Trees er tonen ikke lenger den samme ettergivende:

And it's hard enough to die upon my knees
Darling, what is it that you want from me
Is it not enough for you
That I will die upon my knees
What is it that you want from me?
And there are only inches between us but there might as well be mountains and trees
In this lonely distance between us
There are cities and oceans and seas.

Og ellers får du beretninger om spøkelser i New Orleans og moskovittiske borddansere i London, krangler om forplantningsorganer som igjen fører til forsentkomming til viktige møter, hemmelige stevnemøter mellom unge menn og gifte kvinner; med andre ord en blanding av ordinære hverdagshendelser og dagdrømmerier. På det beste er det feiende flott, og aldri annet enn sjarmerende. De går nok ørlite tom for pust mot slutten, men avslutter likevel med et brak. Albumet rundes av med episk storslåtte Now You Can Be Good to Yourself At Home, introdusert av et simpelt pianotema før det øses på med melodiøse gitarkaskader, allsang og Store Studio-koring, tønnebass og et et massivt lydbilde i beste Jesus and Mary Chain-stil, fra deres Honey's Dead-periode. For å gi en pekepinn på hvor radiovennlig dette er tar McIntyre & Co. en liten hvilepause midt i låta, før de kaster siste rest av forsyningslageret inn i en nesten rallende overdådig finale, og avslutter tidelet før de tipper over i Kiss' Crazy Nights.

For denne skribent er The Royal Theatre rene, skjære turbolykken, med en skammelig fengende samling melodiske aftenslåter, spilt med en teft og melodifølelse som kan få voksne menn til å gråte og fuglene i skogen til å lytte. Summa summarum, og fordi Skottlands tid som fotballstormakt er ugjenkallelig forbi: The Royal Theatre er et strømpeskudd av ei skive, rett i vinkelen, av et band som bærer hjertet utenpå tøyet.

Egentlig hadde jeg planlagt å begynne med å si at Ballboy var et av John Peels favorittband, og at de har spilt inn flere Peel Sessions de tre siste årene. I tillegg spilte de hjemme i stua hans forrige julaften. Men akkurat det er vel egentlig ikke et vektig argument for bandets kvaliteter, kun en morsom kuriositet som sier mer enn jeg kan.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


El Guincho - Alegranza!

(XL)

Alegranza har overlevd et år med hype, og er utvilsomt en av årets beste plater.

Flere:

Sade - Lovers Live
My Dying Bride - The Dreadful Hour