cover

Gyldene Tider Vol. 2

Fredriksson, Kullhammar & Zetterberg

CD (2005) - Moserobie / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Utfordreren

Mer godlyd fra to fantastiske konsertopptak.

Del to av trilogien Gyldene Tider er satt sammen av to konserter gitt på Glenn Miller Café i Stockholm 22. januar og 1. februar 2005. Saksofontrioen har det tilsynelatende som plommen i egget der de suser av gårde i et landskap hvor man i horisonten kan skue tilbake til den gylne tiden et sted rundt første halvdel av sekstitallet. Iveren fra konsertene formidles i hvert fall godt gjennom CD-formatet.

Kalaset åpnes med en session på gode seksten minutter over den velbrukte låta Inchworm. Låta har kanskje ikke særlig hurtig progresjon med de store variasjonsmomentene, men samtidig som intensiteten i kompet gradvis øker, jobber saksen seg opp mot hylestadiet. Svinger, det gjør det hele tiden. Bassist Zetterbergs vamp og trommis Fredrikssons groove er Kullhammars åpne dansegolv, kan man kanskje si. Han står i hvert fall fritt til å gjøre hva han vil, og han benytter sjansen til å hoppe og sprette og får nok en del krumme jazzrygger til å lene seg fremover for å rope "yeah!".

Begrepet less is more er velbrukt i jazz, og mot slutten av koret legger Zetterberg faktisk av og gir rom for en saks/tromme-duo. Det er rart hvor annerledes man forholder seg til musikken når bunnen plutselig er borte. Som regel oppleves det som et tomrom, men her i albumform og med så massiv musikk blir det mest fascinerende. Det er ikke snakk om mange sekundene man er bassløs, for alt jeg vet kan det være snakk om en drikkepause, men variasjonen er uansett noe man blir positivt overrasket over. Det påfølgende basskoret bør også nevnes, det er ikke bare Kullhammar som kan å spille solo med driv.

Vol. 2 ligner på mange måter på vol. 1 - også denne består av tre oppelåter, en midtemposak, samt en ballade. Charles Lloyds Sweet Georgia Bright er nummer to på platen og fortsetter videre oppover der Inchworm slapp, skjønt i firetakt. Og hva skal man si – det svinger fremdeles noe helt avsindig, i grunnen mer nå enn i første låt. Livefølelsen er enorm, stua er et konsertlokale.

Med en puls på godt over gjennomsnittet faller man pladask utfor stupet idet balladen You Don't Know What Love Is, umiddelbart kuttes inn etter Sweet Georgia Bright. Om det er for å hindre eventuelle infarkt fra utsatte lyttere, eller vendingen er gjort bare for å irritere, kan man jo spekulere i. Men låta føles nokså tungrodd og nesten malplassert siden man tror man sitter og hører på et konsertopptak. Og hvis jeg skal sette fingeren på noe når det gjelder trioen, så spiller de på en måte kulere oppe enn nede. Prosjektet står jo for en type grov jazz, som høvler mer med høvel enn å pusse med sandpapir, ergo blir ikke balladen like delikat som hos andre musikere med mer fokus på det sensitive.

Men Oleo får humøret opp igjen. Dette er kanskje den best spilte låta på platen. Arret fungerer kjempefint, alle soloer er virkelig givende og man sitter med en herlig godhetsfølelse til slutt. Og siden jeg til nå mer og mindre har gått deatljert inn i hver låt, må jeg også si litt om sistespor, J Blooz. Som navnet antyder, er dette en blues, skrevet av trommis Fredriksson, og den er litt rar. Det vil si, de tar et litt merkelig sidesteg med denne. Men det gjelder kun kompet, og det gjelder bare i starten og slutten av låta. Generelt kan man vel si at de spiller på både klisjeer såvel som særdeles korny musikalske ideer og derfra anta at det er poenget med arrangementet. Men det gir et heller snodig inntrykk av avslutningen på platen.

Del to av trilogien ligner som sagt på den første, men er kanskje ikke den beste av dem. Skjønt det er når man sammenligner dem. Selvstendig er Gyldene Tider vol. 2 en særdeles god plate med mange gode og mange varierte øyeblikk. Mulig høydepunkt: Kullhammars kor på Oleo.

comments powered by Disqus

 



Artikler, nyheter


Ekstranummer #63: Nostalgi i slengbuksas tidsalder: Den norske retrobølgen på 70-tallet, del 7

Krigstegneserier ble lest av gammel og ung og holdt minnet om andre verdenskrig friskt. Superheltene fristet derimot magrere kår i Norge. Ble de for futuristiske og teknologioptimistiske for tidas tilbakeskuende klima?

Podium

Hovedsiden / Siste:

sign post
10.10.14 - 12:56

sign post
10.10.14 - 12:53

MUSIKERE SØKES TIL POP-ROCK ...
29.08.14 - 10:51

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo


Ought - More Than Any Other Day

(Constellation)

I avdelinga postpunk med noko attåt serverer Ought eit særs overtydande tilskot.

Tidligere: