cover

Saturday Nights & Sunday Mornings

Counting Crows

CD (2008) - Geffen / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Poprock / Voksenrock

Spor:
1492
Hanging Tree
Los Angeles
Sundays
Insignificant
Cowboys
Washington Square
On Almost Any Sunday Morning
When I Dream of Michelangelo
Anyone But You
You Can't Count on Me
Le Ballet Dor
On a Tuesday in Amsterdam Long Ago
Come Around

Referanser:
U2
R.E.M.
Dave Matthews Band
Live
The Band
Van Morrison

Vis flere data

Se også:
Hard Candy - Counting Crows (2002)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Satellitter tilbake i bane

Adam Duritz og co. overrasker ikke på noen annen måte enn at de på sitt beste fortsatt leverer følelsesladet melankoli av ypperste klasse.

August and Everything After (1993) var nok et album mange par som flyttet sammen på slutten av 90-tallet oppdaget at de plutselig hadde to eksemplarer av.

Adam Duritz' såre og poetiske tekster traff jentene rett i hjertet samtidig som han turte å si ting vi gutta gjerne ville si, men kanskje aldri hadde testikulær tapperhet til å si selv. Man kan nesten si at Counting Crows ble et band som skapte fred, harmoni og et felles referansegrunnlag i heimen, og slikt blir det gode minner av.

Baksiden av den medaljen er selvsagt at ikke alle har samme kjæreste nå som de hadde på slutten av 90-tallet, og akkurat som man må fordele vennene sine etter et brudd, deler man jo også musikken. Jeg mistenker at guttene i all hovedsak overlot Counting Crows til jentene, mens de selv heller tok med seg for eksempel Pearl Jam.

Så møter man alltids en ny kjæreste, og Counting Crows fortsetter å gi ut album. Men man har jo ikke lyst til å høre på den nye kjærestens Counting Crows-plater, både fordi det minner deg om den forrige dama og fordi du vet det minner nåværende dame om gamlekjæresten hennes.

Min teori er at dette er grunnen til at Counting Crows plutselig ble utrolig ukult, særlig blant den mannlige delen av befolkningen. Med ett fremsto Duritz' tekster som litt suppete og overfølsomme mens vi prøvde å vise oss fra vår tøffeste og mest usårbare side.

Derfor er det lett å glemme at Counting Crows raget høyt over de andre ganske mer forglemmelige collegebandene fra samme tid, som for eksempel Matchbox 20, Dave Matthews Band eller Goo Goo Dolls. Mest på grunn av Adam Duritz og hans betydelige låtskrivertalent.

Den mer rocka oppfølgeren Recovering the Satellites står ikke en millimeter tilbake fra debuten, og This Desert Life fra 1998 var også en trivelig sak, om enn kanskje med litt mer fyllstoff enn de to foregående. Veldig få band klarer å opprettholde topp kvalitet gjennom tre hele album, og nedturen begynte da også med album nummer fire, Hard Candy fra 2001. Det ble for pent og utspekulert radiovennlig, og de fleste kjærestepar hadde nok begynt å lage nye minner sammen, helt uavhengig av Adam Duritz.

Så fulgte innrømmelsen av kreativ stagnasjon, Films About Ghosts: The Best of... i 2004. Nå er de altså tilbake med sin femte langspiller, og hvis du ikke forventer noen ny retning eller store overraskelser, så gjør du rett i det. Dette er definitivt en Counting Crows-plate.

Saturday Nights and Sunday Mornings er delt inn i to deler, og handler i korte trekk om oppturen og livet høyt på strå, tapet av egen identitet og den lange veien tilbake til å finne deg selv.

Saturday Nights-delen er elektrisk, rocka og ganske fragmentert om These people who impersonate our friends og The silence that surrounds us and drowns us in the end.

Sunday Mornings... er roligere og full av selvrefleksjon og selvvemmelse, noe veldig få gjør mer hjerteskjærende og poetisk enn Adam Duritz.

På Los Angeles har han fått låtskriverhjelp av Ryan Adams, og sammen maler de et bilde av rotløshet og mangelen på tilhørighet i by etter by, år etter år, hvor hovedpersonen bedrar seg selv til å rettferdiggjøre sin destruktive og overfladiske livsstil i et kaos av følelser og braste illusjoner.

I Cowboys topper det seg med berusede voldsfantasier, desperat ensomhet og obskure Americana-referanser mens det går stadig fortere mot kanten av stupet og den store smellen i en låt som står frem som albumets klare høydepunkt og et umiddelbart bidrag til enhver hjemmelaget Counting Crows-samler på linje med Rain King og Mrs. Potters Lullaby.

Det dukker stadig opp referanser til tidligere låter, både i tekst og musikk. Insignificant høres ut som den enda bitrere halvbroren til Have You Seen Me Lately, noe som kunne vært et tegn på latskap hadde det ikke vært for at det fremstår som helt bevisst. Det er samme person som sa I guess i thought someone would notice/I guess I thought somebody would say something/If I was missing i 1996 som sier I don't wanna feel so different/But I don't wanna be insignificant/And I don't know how to see the same things different now i 2008.

Fans vil kjenne igjen flere slike referanser, særlig til Recovering the Satellites, som var en reaksjon på suksessen bandet opplevde med Mr Jones og de mørke sidene ved det å plutselig være verdensberømt. Valget av Gil Norton som produsent på første del av Saturday Nights... er nok derfor ingen tilfeldighet, ettersom han også sto bak spakene i 96.

Hele albumet virker som et slags oppgjør med fortiden, og alt i alt er det et meget vellykket et sådan. Om ikke Counting Crows snakker til deg på samme måten som de gjorde da du flyttet sammen med din første kjæreste, så er det fint å vite at de er tilbake i så god form at de kan være med å skape nye minner med nye kjærester.

Høydepunkter: Los Angeles, Insignificant, Cowboys, Anyone But You.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Nuno Canavarro - Plux Quba

(Ama Romanta / Moikai)

I all sin skjøre beskjedenhet er dette et sentralt referansepunkt i moderne elektronika.

Flere:

American Suitcase - Summerman
Humanoid - Sessions 84-88