cover

Sanatorium

John Ivar Bye

CD (2005) - Grappa / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Vise / Voksenpop / Norwegian depression

Spor:
Noen Av Oss
Så Godt Som
Evig Høst
Søt Sang
Mørkt Møte
Hvis Du Hadde Visst
Nå Som Alt Har et Navn
Fint Lite
I Herrens Navn
Uten Deg/Der er Du!

Referanser:
Johns Quijote
Ole Paus

Vis flere data

(2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7)


Midtlivskrise

Her finnes en kandidat til årets beste norske låt. Men kanskje ikke så mye mer...?

Dette er en plate som signaliserer mye ved omslaget alene. En invitt til noe som skal virke tilbakelent, erfarent, litt langhårete og rølpete, en sval drink i ettermiddagssola.

Det vi får på Sanatorium er visepop med lakoniske tekster, kjærlighetsproblematikk (sukk...), noen kommentarer til det som visstnok heter mannsrollen og en slags salme. Det lukter midtlivskrise lange veier, og selv om særlig tekstene innimellom glimter til, er det noe satt og viseklubb-elementært over plata. Det er gamle sannheter og standard projiseringer av typen "Hvis hun var min... men hun vet ikke hvem jeg er" som går igjen. Det er tydelig at tekstenes talende subjekt er en moden mann på rundt 40 som gjør opp en slags status, men her er det lite nytt å lære om en forslitt størrelse. Norsk alminnelighet kan ikke uten videre omdiktes til tequiladynket maskulin sordinpoesi, og det dikteriske alter ego i disse sangene er i det beste fall en fiksjon. Norske menn på 40 anno 2005 er alt annet enn slike livsfilosofer denne plata kan forlede uhildede lyttere til å tro. De fleste eksempler av sorten er fem kilo for tunge gjeldsslaver i sitt skrantende første eller nyinngåtte andre ekteskap, streite flokkgjengere med bøker om ølkultur i hylla og fotballinteresse på fritida. Tequila i solnedgangen er noe disse kontorlandskaps-saltstøttene drømmer om når de leser fatterns samlede verker av Morgan Kane.

Med det fratar ikke sangenes opphavsmann en viss poetisk snert, og spor 8, Fint Lite, er rett og slett en glimrende popmelodi som redder stumper og stykker på plata forøvrig. Denne sangen er virkelig finfin, og burde vært en opplagt radiohit.

Arrangementene er dessverre jevnt over tamme og minner om noe 80-talls studiosound som liksom ikke lyder særlig friskt lenger. Tidløst er det i alle fall ikke. Men hei, er det ikke en omseggripende 80-talls nostalgi ute og går blant nettopp dagens førtiåringer? Det er liksom blitt en slags gullalderglans over Live Aid, hockeysveis, høyrebølge og Pat Sharp. At møkk er møkk og lite egnet til annet enn å stinke ned, faller fremmed for våre 80-talls nostalgikere.

Nå framgår det av sammenhengen at Bye solodebuterer med denne plata. Vanligvis komponerer, skriver og synger han i kombinasjon som kaller seg Johns Quijote. Soloplata er i følge presseskrivet "mer personlig og velformulert" enn tidligere bragder, noe som muligens er riktig. I all beskjedenhet: Slike platityder som begås i tekstene her er snarere almenne enn personlige, og hvis dette er velformulert sier det vel mer om tidas massemedierte brauting enn om dannelsesfruktenes foredlede vin. "Sydlandske direktheter" kalles Byes spissformuleringer. Nei, jeg tror ikke sydlendingene betakker seg for slik ublu tale. Dette og mye annet som ikke harmonerer på denne studentikose skiva oppheves allikevel av den flotte Fint Lite, en verdig kandidat til årets norske låt og min favoritt ved avstemninger om denslags ved årets slutt.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Groovissimo