cover

Songs From the Material World - A Tribute to George Harrison

Diverse artister

CD (2003) - KOCH / Edel / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Poprock

Spor:
While My Guitar Gently Weeps
Devil's Radio
I, Me, Mine
Give Me Love (Give Me Peace On Earth)
Here Comes the Sun
Within You, Without You
Savoy Truffle
I Want to Tell You
Old Brown Shoe
Taxman
It's All Too Much
Isn't It a Pity

Referanser:
The Beatles

Vis flere data

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Beatles er fortsatt best

Tributt i form av plankeversjoner av klassiske Harrison-låter.

Dette er den første George Harrison tribute-samleren etter hans død. Selv hadde jeg trodd det ville kommet atskillig flere. Undertegnede husker da John Lennon døde i 1980. Plateforretningne gikk raskt tomme for Lennon-plater, og samleplater og uutgitte ting kom for en dag. Ikke slik for Harrison. Bortsett fra sisteplata Brainwashed og en nyoppusset All Things Must Pass har det ikke dukket opp noe. Interessen er med andre ord ikke spesielt stor for George Harrison.

Da Beatles gikk i oppløsning i 1970 hadde Harrison et knippe låter som Beatles aldri spilte inn. Dermed kunne han debutere med trippelalbumet All Things Must Pass (1970), en samling bestående av flere meget fine låter i god Beatles-tradisjon. My Sweet Lord ble også en kjempehit og p.t. så det ut til at det var Harrison som skulle bli den som ville gjøre det best av de fire Beatlene. Noe senere ga han ut nok et trippelalbum, Consert for Bangladesh (1971). Et fantastisk livealbum der artister som Bob Dylan, Eric Clapton, Ringo Starr, Ravi Shankar med flere stilte opp på denne veldedighetskonserten til inntekt for de sultrammede i Bangladesh. Så var det på mange måter over. Harrison ble interessant kun for de spesielt interesserte. Han fortsatte å gi ut plater, men han ble aldri en som satte nye standarder og utviklet rocken. Mannen mistet rett og slett innflytelse over rockemusikken.

På mange måter finner jeg dette merkelig. Etter Bangladesh-skiva ga han ut fem album på 70-tallet. Alle er habile plater med en gjeng svært dyktige musikere på samtlige skiver. Allikevel markerte de seg ikke i landskapet på samme måte som skivene til Lennon og McCartney. Selvfølgelig kan det ha noe å gjøre med Harrisons religiøse grublerier og forholdet til den indiske guruen Maharishi Mahesh Yogi. Men det var tross alt på 70-tallet ungdommen begynte å dra til India, bevissthetsutvidende stoffer var for alvor på vei inn i ungdomskulturen og ville man bli religiøs var det i hvert fall ikke kristen man ville bli. Med andre ord; forholdene lå absolutt til rette for mannen. Allikevel måtte Harrison gi tapt overfor prog-rock, vise-pop og heroin-rock for endelig å få dødsstøtet med discoen og pønken.

Da jeg første gang hørte om denne tribute-skiva; A tribute to George Harrison, tenkte jeg; endelig! Endelig skal noen ta frem 70-talls låtene til den stille Beatle og vise verden at han kunne lage musikk etter 1972. Men neida, her finnes en av 12 låter fra 70-tallet, Give Me Love (Give Me Peace on Earth). I tillegg har man valgt ut Devil's Radio fra Cloud Nine (1987). Hva med de ti andre låtene? Jo, de er hentet fra 60-tallet og perioden med Beatles. Dermed er dette strengt tatt i større grad et album bestående av Beatles-låter, skrevet av George Harrison. Og i alle fall mindre spennende for undertegnede. All ære til Beatles, men de trenger ikke å gjenoppdages. Nå sier ikke undertegnede at Harrison solo er like bra som Beatles, men han fortjener et gjenhør. Dessverre oppfordrer denne skiva heller til å kjøpe gamle Beatles-skiver i stedet.

La det være sagt med en gang; kjøp heller Beatles sine plater enn denne samlingen. Beatles gjør disse låtene uendelig mye bedre enn musikerne på dette albumet. Annet var heller ikke å forvente. Kjedeligere er det at de ulike musikerne har lagt seg helt opp til originalen. Det er mulig at respekten og pietisme i forhold til Harrison/Beatles har vært så stor at de ikke har klart å fri seg fra originalen å gi den sin egen personlige vri. Synd, for det fine med coversamlinger av denne typen er at man ofte kan oppdage nye sider ved en låt og få større utbytte av originalen også.

På Songs from the Material World er det ikke én låt man stusser over fordi den virker ukjent. Man kjenner igjen samtlige låtene med en gang man hører de første akkordene.

Jeg synes Bill Wyman's Rhythm Kings kommer best fra det. De gjør en slentrende rhythm & blues versjon av Taxman. Med lekre blåsere og fjellstøtt komp har den tidligere Stones-bassisten klart å få frem mer av soul-preget som originalen inneholder. For øvrig et opplagt valg av en artist om alltid har vært mer opptatt av innholdet i lommeboka og å fortelle omverden om hvor mange damer han har knulla, enn å lage musikk. Hvordan denne låta passer med Harrisons religiøse anfektelser der antimaterialisme var fremtredende er en annen sak.

They Might Be Giants klarer også å tilføre en løssluppen stil. I dette tilfellet er det Savoy Truffle som får en laidback behandling. Arrangementet er såpass strippet at teksten kommer mer frem. Det gjør intet, for det er skjeve hverdagsobservasjoner dette handler om. I dette tilfelle diverse engelsk konfekt og sjokolade.

Nærmest Harrison kommer Jay Bennett og Edward Burch som gjør en vesjon av It's a Pity som kunne gått rett inn på All Things Must Pass.

Wayne Kramer har gjort It's All too much adskillig tyngere enn originalen. Samtidig har han lagt inn små henvisningr til originalen, som gjør dette til en fin hommage til Harrison og Beatles.

Dave Davies og Masters of Reality er de to artistene som ikke gjør Beatles-låter. Masters of Reality gjør en plankeversjon av Devil's Radio, en i utgangspunktet ikke særlig interessant låt. Kinks-gitaristen Dave Davies kommer bedre fra det med låta Give Me Love (Give Me Peace on Earth), som i utgangspunktet var på Living in a Material World (1973). Også Dave Davies har henfalt til religiøse fantasier, men av mer New Age-karakter enn George Harrison. Han treffer stadig skapninger fra det ytre rom. Låta er imidlertid rett fram basert gitarrock. De med sekstitalls-forkjærlighet bør få med seg at The Who-bassisten John Entwistle gjør Here Comes the sun. Heller ikke den nyskapende.

Som man forstår er ikke dette mye å rope hurra for. Platen er kun av interesse for hardcore George Harrison fans - jeg vet de finnes - og for de som har denne trangen til å anskaffe seg samtlige utgitte lydspor av en eller annen artist som medvirker på albumet.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.