cover

The End of Part One

The Violet Archers

CD (2005) - Northern

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indiepop / Folkpop / Alternativ

Spor:
End of Part One
Co-Ordinates
Path of Least
First the Wheel
Saved Me
Simple
A Rising Tide
Time To Kill
All the Good
Fool’s Gold Rope
Life And Then
Track Display
Outrovox
Here Come the Feelings

Referanser:
Great Aunt Ida

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Fjærjustering påkrevd

The Violet Archers pileskudd kretser rundt blinken på måltavla.

Kanskje er det noen som har kjennskap til det kanadiske bandet Rheostatics. All mulig sannsynlighetsregning skulle tilsi det. I så fall vil de vite at bassist og co-vokalist Tim Vesely nå har trådt ut av prosjektet for en stakket stund, alliert seg med noen av Canadas angivelig mest respekterte musikere fra noen av Canadas angivelig mest respekterte band, og dannet The Violet Archers. The End of Part One er deres førstefødte. Den er ganske smukk, ganske lett å like og ganske lett å la seg synke ned i. Samt ganske lett å glemme.

Med om bord har Rheostatics-bassisten fått med seg blant annet den norskættede multi-instrumentalisten Ida Nilsen, som pop-affecionados utvilsomt vil kjenne igjen fra grupperinger som Buttless Chaps, Radiogram og hennes eget soloprosjekt Great Aunt Ida. Nilsen, som instrumentelt bidrar med yndig musisering på orgel og piano, bemerker seg i aller største grad som duellerende og supplerende vokalist på The End of Part One, hvilket gir albumet ekstra klangbunn og dybde. Hennes vâre, dvelende vokal støtter oppunder Veselys melankolske skumringsstemninger - men uten at hun makter puste liv i et album som i andre halvdel regelrett roper etter bedre melodier, større løssluppenhet og flere innslag av fri, ubunden studiolek.

På godt håndverk skal godtfolk uansett kjennes, og Tim Vesely kan sitt fag og sin pophistorie godt. I hvert fall godt nok til å kunne konstruere tidvis snurrige, semi-skakke og smart konstruerte poplåter som spenner fra elegant country-rock til stort orkestrert pop med innslag av messingblås, skjønn samsang og elegant koring, det hele støttet oppunder av glockenspiel, Rhodes-piano, sakral orgelmusikk, lyse synth-temaer og tamburin - med andre ord mye av det som trengs for å skape smukk popmusikk. Dette gjenspeiler seg særlig i albumets første halvdel. Og glimrer med sitt fravær i dets andre.

Det starter uansett finfint. Innledende End of Part One er en tidvis glimrende komposisjon av svakt eskalerende karakter, tuftet på nydelig samsang mellom Vesely og Nilsen, spunnet rundt det som utmerket godt kunne vært Roger McGuinns Rickenbacker. Det hele bindes sammen av en nydelig melodilinje, og av utfyllende romsonisk, synthesizersk kling-klang. The Violet Archers er på sitt beste på de påfølgende og mer temposterke Co-Ordinates og First the Wheel. Førstnevnte er albumets klart mest temposterke eksess, med en gitarlinje som hugget i stein, drønnende perkusjon og jublende koring. Arrangementsmessig foregår det dessuten så mye at en stakkars lytter har mer enn nok med å få skilt alt sammen fra hverandre - Co-Ordinates utspiller seg på så mange lydplan og i så mange kanaler at man kan formerlig høre et dusin andre spor utfolde seg samtidig. Bare ytterst sjelden hører man popmusikk med en like organisk romfølelse, der alt kommer sammen i perfekt harmoni trass i de tallrike lydkilder og mellomstasjoner som benyttes.

First the Wheel er albumets mest umiddelbare spor, merkelig bevegende i sine lyriske, tungetalende vendinger og med mengder av deilig flerstemt sang skåret over et smått krigshissende arrangement, jamfør hva som mest av alt låter som oppmarsjen til Gettysburg under den amerikanske borgerkrigen på trommesiden. Veselys såre, enkle stemme med islett av præriefalsett og høy knekk kler låtene godt, og kommer enda mer til sin rett i det Ida Nilsen trår inn i bildet, slik som på vevre og tandre Simple, en duett de to vokalistene imellom sunget over stringent, avdempet strengeplukking som spiller Sivert Høyem og Ane Brun mer eller mindre rett av banen.

Deretter bærer det dessverre ned ad bakke for The End of Part One. Der albumets første halvdel preges av deilige melodilinjer, behagelig orkestrerte og somme tider storslåtte poparrangementer, låter andre halvdel anonymt og smått sterilt, som om luften har gått ut av ballongen. Med unntak av Ida Nilsens Fool's Gold Rope, en vakker og melankolsk låt med mye klang og romfølelse i, er det lite som virkelig fester seg i det The End of Part One nærmer seg slutten. Fool's Gold Rope låter som var den spilt inn i et kaldt, lyseblått soverom med åpne vinduer og blafrende, gjennomsiktige gardiner i et arvet hus med utsikt mot fjæra og tidevannet. Nilsens beherskede pianospill, skjøre stemme og en lavmælt gitar danner til sammen et av albumets vakreste spor, fylt av drømmer og sval nostalgi. Likevel, med unntak av dette sporet, og den avsluttende kraftpopeksersisen Here Come the Feelings, er albumets avsluttende del stort sett bare å slå strek over. Hvilket er synd, da man virkelig fikk følelsen av at noe stort var i emning. Det er det kanskje fortsatt, men Vesely kan med fordel ta litt flere sjanser neste gang, eller rett og slett bare tråkke hardere på gassen. Det er på sitt mest temposterke han briljerer og bandmedlemmene virkelig kommer til sin rett - toner han ned uttrykket ned står bueskytterne kun og stamper i gjørme, og ender opp som et litt fattigslig Coldplay. Og gudene skal vite at vi dét trenger vi ikke. Uansett, man velger å tro at det løsner skikkelig ved neste korsvei, og at neste utspill treffer midt i skiva.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Arve Henriksen - Chiaroscuro

(Rune Grammofon)

Vakker og meditativ, intens og gjennomborende. Et stort fremskritt for norsk jazz.

Flere:

Yo La Tengo - I Am Not Afraid of You and I Will Beat Your Ass
Supersilent - Supersilent 7